Jeg skulle vært død

September 2013 fikk vi en forferdelig beskjed. Pappa hadde fått nyresvikt. Min aller flotteste, snilleste og godeste pappa hadde fått nyresvikt. Pappa har hatt diabetes i mange år, og til slutt klarte bare ikke nyrene å holde følge. Jeg husker at det var snakk om at han skulle få ny nyre. Det jeg ikke helt forsto til å begynne med da var at det er en veldig stor operasjon. Pappa's nyrelege fortalte at de måtte være 110% sikker på at resten av organene i kroppens hans tålte nyretransplantasjonen han måtte gjennom for å berge livet sitt. Det første de gjorde var å undersøke hjertet og lungene. Da de undersøkte hjertet hans fant de ut at to av blodårene som gikk til hjertet nesten var helt tette. Som om ikke nyresvikt var nok i utgangspunktet..

Pappa måtte dermed gjennom en lang og tung hjerteoperasjon. Da han endelig hadde begynt å komme seg etter operasjonen var han på sykehuset og tok pusteprøver. Her fant de i tillegg til blodårene i hjertet en feil på lungene. Sarkoidose kalte de det. "Du kan dessverre ikke stå på transplantasjonslisten før du blir frisk igjen. Kroppen din må være frisk for å takle operasjonen du skal gjennom", sa legen.

"Nå er dette over", tenkte jeg. Jeg var veldig redd for at denne nyretransplantasjonen ikke skulle bli noe av. Jeg var redd for at jeg skulle miste pappaen min for alltid. Pappa er ung. Vi kan ikke miste han nå. Dette var noe jeg tok veldig tungt, og det var flere netter etter hverandre hvor jeg verken sov eller spiste noe særlig. Jeg var utrolig engstelig. Redd. Sint. Frustrert. Alt på en gang. 

"Jeg har vært veldig heldig. Jeg lever i dag takket være den ene personen som så viktigheten av å være villig til å donere bort et organ - og tok stilling til dette. Hadde det ikke vært for vedkommende hadde jeg vært død nå. Jeg er veldig, veldig heldig." - Pappa

I dag er det donasjonsdagen rundt om i hele landet, hvor hundrevis av frivillige gjør en kjempeinnsats. Denne dagen har jeg ventet så utrolig lenge på. I det dette innlegget postes står jeg på stand for Organdonasjon sammen med pappa. Dette er noe jeg har sett frem til og forberedt meg til i flere måneder.  Vi jobber med å spre budskapet om organdonasjon, og har som mål å få flest mulig til å tilkjennegi at de vil donere når de utsettes for en ulykke. Vi vil fortelle hvor viktig det er å melde seg som donor. For det er jo det. En av de viktigste grunnene: at de som står på ventelistene kan få et lite håp. Et håp om at livet kan bli som normalt igjen.

Til tross for at det kun er fire prosent av befolkningen som er negative til organdonasjon, viser de nyeste tallene fra Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet at det har vært avslag ved 33 prosent av alle forespørsler så langt i år. Det betyr at det er åtte ganger så mange avslag, som det burde vært, i​ følge Organdonasjon. En av årsakene til dette er at det er familier som ikke har snakket sammen om organdonasjon, ofte sier nei. Jeg har selv sett over disse tallene, og det skremmer meg litt.

Det er selvfølgelig mange som tar stilling til hva de vil skal skje med organene deres om en ulykke inntreffer, noe jeg synes er helt fantastisk. Men om du ikke har tatt stilling til dette vil jeg bare fortelle deg at det er lettere om du gjør det. Grunnen til det er at når et dødsfall inntreffer, er det vanskelig for de pårørende å ta stilling til dette. Ingen vil jo frivillig koble fra maskinen som holder liv i deres kjære, fordi at organene skal gå til noen andre. Familien din slipper å ta dette valget om det skulle forekomme en ulykke. Hvis du tar dette valget selv, bærer kortet med deg (eller installerer appen og har det som skjermbilde), så kan du være med på å redde liv om du blir utsatt for en ulykke. 

Jeg har også fått noen negative reaksjoner når det kommer til mitt engasjement. Det er enkeltpersoner som har kommentert enten på Facebook, bloggen eller til meg direkte, at de føler at det er stort press rundt dette med organdonasjon. Så hvis jeg har uttalt meg eller skrevet noe som får folk til å føle press, så unnskylder jeg meg. Det er ikke et press. Det er opp til hver enkelt, men jeg mener at alle burde ta stilling til dette. Organdonasjon har reddet livet til min pappa. Tenk hvis det var din pappa, din mamma eller deg selv som ble reddet av et organ fra en fremmed?

Budskapet mitt er klart på det som er organdonasjonens dag. Meld deg. Vil du ikke takket ja til et organ om det ville reddet livet ditt? 

Video av vårt opphold i Oslo

For en utrolig rar følelse å komme hjem til en tom leilighet. Jeg tenker: Pappa er kun på dialyse, han er hjemme om noen få timer". Nå har det gått noen få timer, men han er enda ikke hjemme. Det blir ensomt å ikke minst uvant og ikke ha han her. Det glade humøret han alltid sprer. De vitsene som ikke gir mening, haha - men som man likevel må le av. Men jeg får ta til takke med at han forhåpentligvis er hjemme om ikke så alt for lenge. Jeg kjenner på savnet. Det er nå det er som verst. Jeg kjenner at jeg savner han utrolig mye, og jeg gleder meg ikke til noe annet enn at han kommer hjem igjen.

Før jeg dro var vi en tur i byen. Vi var ute og spiste sammen, handlet og storkoste oss! Den siste tiden har vært veldig bra for han. Ting har gått fint. Prøvene er strålende, han spiser godt å han har til og med fått rekord på Kreatin som er på 110. Han går lange turer hver dag. Sender meg skrytebilder av det flotte været som ligger over Sør-Norge akkurat nå. Han er såå fornøyd! Men gleder seg veldig mye til å komme hjem. 

Jeg vil også takke alle som står bak Organdonasjon som har støttet oss hele veien. Den støtten har vært enorm for oss som pårørende og ærlig talt så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten dere. Hvis det var noe jeg lurte på eller bare trengte noen å snakke med, var telefonen alltid åpen. Det betyr veldig, veldig mye. Det kan ikke beskrives med ord hvor takkenemmelig jeg er for at dere er så gode som dere er! Tusen, tusen takk!! Forresten: har du tenkt tanken på å donere bort organene dine når du ikke er her lengre? Klikk inn på linken og få litt mer informasjon. Er det noe du lurer på? Disse menneskene er fantastiske, og svarer deg så godt de kan! 

Jeg har laget en liten video om oppholdet vårt i Oslo. En video som får tårene mine til å trille ekstra for hver gang jeg ser den. Det ligger så mye bak dette. Så masse følelser. Den første perioden var dette utrolig tungt, for han - men også for meg som pårørende. Timene under operasjonen klarer jeg nesten ikke huske, for det surret så mange tanker i hodet mitt. Jeg var redd, bekymret men også veldig glad på hans vegne for at dette ENDELIG skjedde. Jeg håper du liker videoen jeg har laget, pappa. Jeg savner deg og kan ikke vente til du kommer hjem igjen. Sist men ikke minst: Jeg er kjempe glad i deg! 

 

Dagene etter operasjonen

Hvis du ikke er kjent med historien, kan du lese HER. Endelig kom telefonen vi har ventet så lenge på. Det har føltes som en evighet. AMK i Tromsø ringte og fortalte pappa at han bare måtte pakke baggen og komme seg til Rikshospitalet! Vi møtte hverandre på Evenes å tok ambulanseflyet sammen videre til Rikshospitalet hvor vi ankom 00:30. Vi fikk oss eget rom og sykepleierne her nede er utrolig hyggelige, og ikke minst veldig imøtekommende. Kaliumet i kroppen hans var litt for høyt for en transplantasjon da vi kom, men det fikk dem kontroll på i løpet av natten. I løpet av natten vi kom dit tok de veldig mange prøver, han var også i røntgen. Det ble en lang natt, og jeg tror ikke vi fikk mer enn 2-3 timer søvn den natten begge to.

Så var det klart for operasjon, men det skulle ikke stå på humøret. Det var fortsatt på topp, og han gruet seg ikke noe til operasjonen i det hele tatt. Det var mest smertene etterpå han var litt bekymret for. Klokken ble mye og sykepleierne kom for å hente han. Operasjonen skulle vare i hele fire timer, og jeg tenkte at å sitte der og vente ikke skulle være noe problem. Jeg prøvde å holde meg sterk for pappa sin del, men i det han ble sendt inn på operasjonsstuen - knakk jeg sammen. Jeg husker at jeg var veldig redd for utfallet av operasjonen og klarte selvfølgelig ikke tenke på noe annet enn det. Jeg gråt, men fikk god trøst av sykepleierne som var rundt meg. Det var ekkelt å tilbringe den første timen alene. Men heldigvis fikk jeg selskap av et søskenbarn av pappa som fikk meg til å tenke på andre ting. Han viste meg litt rundt utenfor sykehuset, litt hvordan rutene til trikken fungerer og diverse. Så Roger, tusen takk for at du holdt meg med selskap! Den støtten du ga var utrolig, og jeg er veldig takknemmelig for å ha deg der i en slik tung tid! Tusen takk til min kjære tante Torill også, som avbrøt ferien sin for å komme og være sammen med meg! Det setter jeg pris på, slik at jeg ikke hadde endt opp alene. Jeg tenker at når det skjer slike ting som dette, skal man slippe alt man har i hendene og være der for hverandre. 

De fire timene der føltes ut som flere år. Klokken gikk så sakte. Vi prøvde å ikke fokusere på klokken, men hver gang vi så på den hadde det bare gått fem minutter. Etter fire, lange, tunge timer er han endelig ferdig. Alt har gått som planlagt, altså perfekt. Nyren passet perfekt til kroppen hans. Vi fikk se han mens han lå på overvåkning, men det var ikke noe særlig. Helt ærlig så synes jeg at det er kjempe rart at folk slipper inn der rett etter en så stor operasjon, så vi var ikke der så lenge.

Dagen etter operasjonen hadde han ikke så mye smerter. Han spiste opp all frokost og middag som han hadde fått, og man skulle ikke tro at det bare var 24 timer siden han hadde vært gjennom en så stor operasjon. Vi fikk snakket veldig mye, og det var utrolig godt og se han igjen. Det føltes som en hel evighet siden sist! Àndre dagen fjernet de smerte pumpen, og han var ute å gikk i gangene! Jeg er så rørt og stolt av å se fremgangen hans. Første gangen hadde han stått ved siden av sengen selv, mens en av sykesøsteren skiftet på sengen. Da spurte han henne like gjerne om de skulle ta en dans mens de sto der sammen! Haha, det er viktig med humoren på plass!ute å gikk litt i gangene. Fysioterapeuten var innom rommet og fortalte at han kunne begynne å gå alene, for alt så veldig bra ut. Men at han fortsatt måtte ha stangen og støtte seg til, det var ingen grunn til at fysioterapeuten hang etter han når han klarte å gå selv. Terapeuten skulle komme tilbake på mandag også skal de prøve å gå til et treningsrom å få trent litt. Noe han gleder seg veldig til. I dag har han også fått fjernet sårdrenet, og håper på å få fjernet resten om ikke så alt for lenge! 

til nå har de fjernet alt fra kroppen. Han våknet og følte seg litt brisen, som kunne komme av sovetabletten han tok før han la seg i går. Dermed hadde han et lite uhell. Mens han hadde legevisitten skulle han prøve å gå, men fikk ikke foten med seg. Dermed falt han ved siden av sengen, og fikk litt smerter av det. Så derfor må han holde seg rolig i dag, og får bare gå rundt hvis han har en sykesøster i armen! Hahaha, tror han storkoser seg sammen med disse damene! Han lider hvert fall ingen nød!

Jeg deler noe du ikke visste om meg

1. Jeg visste at denne dagen kom til og komme! I 2016 har jeg nemlig lært meg å like kaffe! Hvem hadde trodd det? Hvertfall ikke jeg. Jeg er ikke så stor fan av bare en kopp kaffe, med bare kaffe i. Men på jobb drikker jeg veldig mye kaffe med fløte i faktisk, det er nesten blitt en ny favoritt! 

2. Er det noe som skremmer vettet av meg, så er det krig og terror. Det var nemlig en periode for ikke så lenge siden, hvor jeg hadde alle avis-appene på telefonen min. Jeg måtte vite hva som skjedde til en HVER tid. 

3. Jeg våkner av den minste ting. Dette må være det mest irriterende punktet av alle de jeg har ramset opp til nå. Det kan for eksempel ringe på døren som er på andre siden av huset å jeg våkner av det, med mindre jeg er helt utslått selvfølgelig. Eller hvis jeg sover sammen med noen og personen skal opp før meg, er det ingen tvil at jeg våkner uansett hvor stille personen ved siden av meg prøver å være.

4. Jeg tenker veldig mye, og jeg tror det er en grunn til at jeg sliter veldig med søvn. De siste 24 timene tror jeg at jeg kun har sovet i tre timer. 

5. Jeg er et surrehue. Jeg tror den setningen der forklarte det meste. Det som er litt irriterende er at det er de viktigste tingene som går i glemmeboksen, men de som ikke er fult så viktige - forblir i hodet mitt. Haha, jeg synes det er litt flaut og innrømme, med tanke på at jeg ikke har noe å skylde på! 

6. Jeg tar stor avstand for personer jeg ikke har noe til overs for. Dette er noe nytt jeg har begynt med som fungerer ganske godt, og noe jeg gjør for at nå nekter jeg å la meg selv bli tråkket på flere ganger. Det har skjedd for ofte. Livet blir nemlig ikke noe positivt som man skal fortelle å ha slike personer der. 

7. Jeg tok nettopp ut min siste snus. Fra nå av skal jeg prøve og være snusfri, og håper for all del at det virker denne gangen. Har prøvd før, men det ble ikke særlig vellykket!

8. Jeg vurderer å bytte platform fra blogg.no til nouw.com. Jeg har hørt veldig mye positivt om nouw. Den ene tingen er at bloggere som blogger på nouw alltid forteller at de er mer opptatte av å dra hverandre opp istedet for å konkurrere om toppen. Så det har vært i tenkeboksen en god stund nå.

9. Jeg er uten tvil et forholds menneske. Jeg trivdes bedre som singel før, men det har forandret seg helt etter mitt forrige forhold. Det var jeg sikker på at singellivet, det er ikke noe for meg i det hele tatt. Jeg tror jeg kan si at på den tiden hadde jeg et av mine lykkeligste øyeblikk i livet mitt. Jeg er en håpløs romantiker også! For jeg er ganske sikker på at etter å ha sett på mine besteforeldre, kan et ekteskap vare til døden skiller oss ad. Kjærlighet ved første blikk osv.

Liker du slike innlegg? Trykk LIKER knappen nederst i innlegget. 

1248 timer i dialyse

De to årene har gått så sakte, nesten altfor sakte. Spesielt når man venter på noe som er livsviktig for en. Pappa har nå vært ca. 1248 timer i dialyse, og hva slags liv er det? 7. Mars 2014 begynte pappa å pendle tre dager i uken fra Lødingen til Harstad sykehus for å gå gjennom en Hemodialyse. Det er så rart og tenke på at det er så lenge siden, med tanke på at det ikke har skjedd noe etter det. På denne datoen begynte pappa's nye hverdag, fra 08:00 - 14:00. Etter dette må han mesteparten av tiden legge seg ned å hvile for å komme seg gjennom dagen. Når jeg tenker på det så kommer jeg på hvor trist det egentlig er. Det er dette som har vært "jobben" hans i snart 2 år. 

Jeg har hørt at det er slik at de som går å venter på et organ, venter på et nytt liv. Jeg ser veldig frem til at han får telefonen fra Rikshospitalet, og selvfølgelig så håper jeg at den kommer så fort som mulig. Helst for to år siden, spør du meg! For akkurat nå lever pappa et veldig stille liv, men jeg er 1000% sikker på at det bare er for en periode. For det er viktig å ha håpet på plass! En ny nyre det kommer en dag. Det kommer til og skje en dag. Det viktigste i en tid som denne er å ha håpet oppe selvfølgelig! Men det som også er viktig er å få pappa til å føle at jeg støtter han, og som pårørende å familie så er dette ganske viktig. Siden jeg bor hjemme sammen med pappa, mener jeg det er viktig for både meg og han at jeg får et lite innblikk i hva som skjer på sykehuset. Han har nesten heller ikke noe overskudd til aktiviteter og hans allmenntilstand er OK. Kostholdet og hva han får i seg å drikke må han være veldig nøye med, men det er ikke noe problem for han siden han har hatt diabetes siden han var 11år.


Jeg har vært så heldig som har fått lov til og være med pappa på sykehuset, og herregud dialyseavdelingen på Harstad sykehus tar godt vare på alle pasientene sine! Det er nesten til å bli rørt av. Jeg gir all min respekt til dialyseavdelingen på Harstad sykehus. Uten vil! Det som er litt morsomt er at pappa sitter enten og ser på serie eller spiller et spill på Facebook, akkurat det samme som jeg gjør når jeg er på sykehuset sammen med han. Men det er jo selvfølgelig ikke bare det. Vi ler og har det kjempe morsomt sammen! Det er viktig i en sånn tid som denne. Så er det veldig spennende å få være med å se hva de gjør for å koble han både på og av dialysemaskinen. Egentlig så er hele prosessen ganske så interessant. Kanskje det blir en utdannelse innen dette yrket?

Bortsett fra å være på sykehuset og all sovingen, så ler vi mye sammen også prøver vi å få fått masse turer rundt omkring. Jeg kjente at det ble veldig vanskelig for meg å avslutte dette innlegget, så derfor gjør jeg det nå. Alt i alt så går alt fint, og vi gleder oss til telefonen fra Rikshospitalet skal komme!! Det er min største drøm akkurat nå. 

Har media også skyld i dette?

Det er alltid like gøy med hyggelige tilbakemeldinger på slike innlegg som jeg skrev i går. Det er like sårende for begge sider av vektskalaen kan du lese ved å trykke på linken, om du ikke allerede har lest det. Det var noen som nevnte i kommentarfeltet at det er media som også har en stor skyld i dette, og det kan jeg kanskje si meg litt enig i. Hva tenker dere om det? Det kan kanskje være en fordel at dere har lest innlegget jeg skrev tidligere for å svare på det.

Også over til noe litt annet. Nå er vi snart inne i en ny måned i 2016. Er jeg den eneste som har tatt meg selv i å skrive 2015, isteden for 2016 forresten? Uansett, så har 2015 gått veldig fort, men sakte på samme tid. 2015 har bestått av veldig, veldig mange oppturer. Selvfølgelig har det vært nedturer også, som har vart i over lengre perioder. Men jeg velger å ikke dele de på bloggen, for å få dette innlegget rettet en positiv vei.

Jeg har fått vært med på så mye spennende! Jeg har truffet så mange herlige folk, og kastet ut de som ikke var verdt å ha i livet mitt. Jeg har fått vært med på å virkelig kjempe for alle som står på venteliste for ett nytt organ. Fått vært med på å få folk bevisste på hvor viktig Organdonasjon er. Det tar deg 3 sekunder av livet ditt, tre korte sekunder - så er man organdonor. Jeg satte i gang et stand på hjemplassen min, hvor det var overraskende mange som ville høre mer om dette. Det var overraskende mange som fylte ut donorkort. Det varmet hjertet mitt. Du kan forresten lese mer om spørsmål & svar angående organdonasjon ved å klikke på denne setningen! 



I 2015 har jeg også vokst veldig som person. Jeg har lært utrolig mye av andre, og ikke minst meg selv. Jeg har gjort ting jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg har stått sterkt når negative ting har kommet mot meg, gang på gang. Det er dette som har gjort meg til en mye sterkere person enn det jeg tidligere har vært. Så er det noe som sier meg at 2016 kommer til å bli et bra år, og jeg gleder meg allerede til å se hva dette året har å by på!

Nå skal jeg snart gjøre meg klar for jobb, selvom det er 4 timer til. Jeg har også et forhåndsskrevet innlegg som jeg regner med kommer ut i kveld, eller i morgen formiddag. Har ikke helt bestemt meg enda. 

Det er like sårende for begge sider av vektskalaen

Jeg har alltid vært en av de jentene som har vokst opp med kommentarer som "fyfaen, så tynn du er! Får du ikke servert mat hjemme" eller "du vet at det ikke er noe fint å være tynn - gutter liker nemlig jenter som har former." Vel.. Jeg vil si at jeg (som altfor mange andre mennesker her i verden) har vokst opp med veldig mange komplekser når det kommer til kroppen. Enten har man en rumpe som er for stor eller for liten. Pupper som er for små eller for store. Ja, listen er lang. Dette fikk jeg kommentarer på hele tiden. Da jeg var rundt 14 til jeg ble 16-17 år gammel hadde jeg ingen former, puppene mine hadde nesten ikke vokst ut og lårene var nesten like tynne som leggene. Det var ikke snakk om at jeg kunne gå ut halvnaken som andre jenter gjør på sommeren heller. Jeg kunne spise hva som helst, når som helst. Det var ikke snakk om at jeg la på meg. Jeg er 100% sikker på at jeg kunne spist hamburger og kebab til hvert måltid i løpet av en uke, men ingenting endret seg.

Jeg var så lita å så sårbar. At jeg tok kommentarene til meg burde være en selvfølge. Skulle virkelig ønske jeg nå kunne snakke til denne lille jenta som var meg for noen år siden. Fortelle henne at hun var perfekt akkurat som hun var. At hun ikke skulle ta til seg alle de negative kommentarene. Fortelle henne at hun var så utrolig vakker akkurat sånn som hun var, og at andre sine meninger ikke hadde noe å si i det hele tatt.

Jeg vet der så mange mennesker der ute (av begge kjønn) som sliter med dette. Og jeg føler med dere! Det jeg synes er litt trist, er at det nå for tiden er nesten akseptert og greit å fortelle en person hvor "forbanna tynn" en er, at personen burde spise mer, men så blir man nesten skutt ned om man forteller en overvektig person at "du er så feit, kanskje du burde spise mindre?". Jeg mener at det sårer akkurat like mye å bli fortalt at man er så "forbanna tynn" som å bli fortalt "hvor feit" man er.

Det er ikke meningen å såre noen om det skjer. Men det som er poenget mitt er at: det finnes ingen definisjon på perfekt. For hva betyr egentlig ordet perfekt? Og hvem er det som bestemmer hva som skal være perfekt og ikke? Man må bare lære å akseptere den man er, for det finnes ikke verken en definisjon eller et fasitsvar på hva som er perfekt og ikke. Nå er jeg snart 22år, og i dag har jeg heldigvis et helt annerledes forhold til meg selv. For et par år siden fant jeg en måte å snu tankene mine på. Jeg laget meg notis-lapper som jeg klistret på speilet, hvor jeg skrev ned alt jeg synes var fint med meg selv. Til slutt tok jeg det til meg. Jeg lærte meg selv å virkelig tro på det. Det resulterte i at jeg fikk det mye bedre med meg selv, og ikke tok til meg alt det negative som måtte komme mot meg. Puppene mine er enda små forresten, men who gives a fuck. Det som betyr noe er at jeg aksepterer og liker meg selv slik som jeg er.

Til min flotte bestevenninne

I dette innlegget vil jeg bare fortelle hvor utrolig stor pris jeg setter på min beste venninne, og ikke minst gratulere henne med dagen! At vi begge nå har fylt 21, er nesten ikke til og tro. Føles ut som at det ikke er så lenge siden vi pleide å springe til hverandre mitt på natten, i bare pysjamasen. Vi har kjent hverandre siden vi har små, og har vært bestevenner lenge før vi kunne prate å gå. Vi var naboer fra vi var omtrent 3-4 år til i 11års alderen, om jeg ikke tar helt feil. Vi har så utrolig mange minner. Minner som er helt fantastiske, og minner som kanskje er litt mindre fantastiske. Det som er så godt, er at jeg vet at jeg har henne uansett hva som måtte skje. Og omvendt. 
I mine øyne har hun alltid vært en stor mammadalt, spesielt i de yngre årene. Jeg husker spesielt godt en gang da vi skulle passe henne mens foreldrene hennes var på jobb. Jeg ler hver gang jeg tenker på dette. Hun ble utrolig lei seg, satte seg nederst i trappen og bare ventet på at moren skulle komme hjem igjen. Hun gråt og gråt. Jeg satt selvfølgelig sammen med henne og fortalte henne at alt kom til å ordne seg, og at hun bare skulle være her til moren kom hjem fra jobb. Vi var jo ganske små, så hun forsto kanskje ikke helt det. Men alt ordnet seg etter noen timer, og vi begynte å leke igjen. Det som var så godt var at hvis vi begge trengte noen å snakke med, så var husene våre ca. mindre enn fem minutter unna. Vi sprang til hverandre i bare pysjamasen, uansett om det var for overnatting, eller bare et "hei".

Så flyttet hun vekk fra den lille plassen vi bor på. Det føles ut som at en del av meg ble revet bort. Jeg husker at jeg gråt i flere dager til pappa fordi at hun flyttet vekk. Det å "miste" noen på den måten er helt forferdelig, spesielt om man har vært sammen hver dag i over 10 år. Men til tross for det, så har vi møttes veldig mange ganger etter det. Vi har fortsatt utrolig god kontakt, og jeg er veldig takknemmelig for at jeg får kalle henne for min eneste, fantastiske og mest trofaste bestevenn. Jeg setter utrolig stor pris på henne, og jeg bare elsker måten hun er på. Jeg vet på en måte ikke hva jeg skulle gjort uten henne som min bestevenn, for hvem skulle lyst opp dagen min? Det er ingen som kan måle seg med henne. Hvis det er en person jeg kan stole 100% på, så er det henne. Hun vet mer om meg enn noen andre. Jeg forteller henne alt og jeg vet at hun holder på mine hemmeligheter uansett hva det måtte være. Jeg er utrolig glad i deg, og jeg håper jeg får ha deg som bestevenn resten av livet mitt.

Dette bildet synes jeg passer perfekt til oss to. Det føles ut som at vi bor på hver sin side av jordkloden, selv om det bare er en liten flytur unna. Det er ikke så ofte vi får sett hverandre, om i dag. I dag skulle jeg virkelig ønsket at jeg kunne være med henne, på bursdagen hennes. Men vi holder fortsatt kontakten, og det er utrolig godt! Men jeg skulle virkelig ønske jeg kunne være å feire med deg i helgen, men det er dessverre personlige årsaker som gjør at det ikke fungerer. Men jeg gleder meg veldig til å få sett henne igjen, gi henne en god klem og verdens beste bursdagsgave! Om jeg ikke har fått uttrykket det godt nok i løpet av dette innlegget så vil jeg bare si: Gratulerer så masse med dagen, kjære Susanne. Du betyr mer enn noen andre for meg, og jeg er glad for at du er min beste venninne. Uten deg, hadde jeg ikke vært hvor jeg er i dag. Jeg setter utrolig stor pris på deg, og gleder meg vanvittig mye til å se deg igjen ♥ ♥ ♥

Redd et annet liv på fire sekunder

Hei dere! Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Sortland og med lite søvn inatt kjenner jeg at kroppen er sliten og hodet er ikke helt på stasjon. Men til tross for det så klarte jeg å vri hodet mitt og svare godt på alle spørsmål. Jeg har nemlig blitt intervjuet av Vesterålsavisen i dag tidlig! Det var spennende, og veldig godt. Godt og få ut litt av følelsene, samtidig som at vi som er engasjert i organdonasjon jobber med å spre budskapet om organdonasjon.Jeg føler at jeg fikk spredt det så mye som jeg overhodet klarte, å bruke de rette ordene angående dette. Artikkelen blir lagt ut på lørdagen, nemlig på vår fantastiske "Valentines dag" 

På dette bildet under her, er det bilde av meg og min fantastiske pappa. Han er den beste som fins og han er en utrolig viktig støttespiller for meg. Han er mitt forbilde! I begynnelsen av 2013 fikk han en alvorlig sykdom. En nyresykdom. Det er skummelt å tenkte på, for dette er mer alvorlig enn det jeg noen gang hadde trodd. Dette er en av grunnene til at jeg ble engasjert i dette med organdonasjon. Fortelle videre hvor viktig det er å melde seg som donor slik at de på ventelistene kan få et lite håp. Håp om at livet kan bli som normalt igjen. Jeg tror at den følelsen de som står på ventelistene får om at Rikshospitalet har funnet et organ til dem, må være ubeskrivelig. Her hjemme er det ikke noe mer å gjøre, enn å vente på denne telefonen. 

Førstkommende lørdag er "Valentines dagen" (eller donasjonsdagen) som de fleste sikkert er mer kjent med, for Organdonasjon. Jeg er veldig glad for at jeg skal delta på dette, og det skulle egentlig bare mangle. På denne dagen vil vi jobbe med å spre budskapet om organdonasjon og få flest mulig til å tilkjennegi at de vil donere når de utsettes for en ulykke. 

En av de million grunnene til at jeg er veldig engasjert i denne saken er fordi at om for eksempel du melder deg som donor, slipper familien din å ta dette valget om det skulle forekomme en ulykke. Så om du tar dette valget selv, informerer om det og bærer dette kortet med deg, så kan det være med å redde et liv om en blir utsatt for en ulykke.

Vil du delta selv? Trykk på denne linken for meg informasjon! Har du ikke lyst til og delta, men vil få mer informasjon på stand som er rundt om i landet? Da kan du trykke her for å finne ut om det er stand i din kommune!

Bruk gjerne DEL knappen under her for å spre budskapet videre! :) 

Typisk meg

Jeg har mistet tellingen på antall beklagelser jeg har kommet med på bloggen over hvor dårlig jeg er på å oppdatere dere. Jeg har hatt så stort fokus på treningen de siste to ukene, så jeg har nesten vært litt i min egen lille boble. Men i dette innlegget hadde jeg tenkt til og nevne noen punkt som er "typisk meg", eller etter å ha tittet gjennom innlegget vil jeg vel heller si fakta om meg selv. Men vi alle har vel enkelte ting som man kjenner seg igjen i og tenker "åååh, det er typisk meg!" Etter en samtale med min bestevenninne om punktene under, må jeg nesten le litt av meg selv. 

Jeg trives best i mitt eget selskap. Det er noe jeg har gjort siden jeg var liten jente. Jeg kan mye heller ligge hjemme under dyna å se en haug med serier på Netflix, enn å være ute på fest eller sånn. Det har utviklet seg sterkere de siste månedene, men tror det har veldig mye å gjøre med det at det har skjedd veldig mye i det siste. Som da har gjort at jeg bare har sperret meg litt ute fra omverden. Men det er deilig da, synes jeg! 

Jeg er veldig utålmodig. Noe som er typisk meg er at hvis jeg skal noe med noen, og de forteller meg at de er fem minutter unna. Ja, så forventer jeg at de skal være her om nøyaktig fem minutter. Hvis de ikke er her innen tiden vi avtale, kan jeg bli sur og gretten. Det er så typisk meg! Da ser jeg nesten like oppgitt ut som jeg gjør på det bildet under her. 

Ikke komfortabel nok. Hvis jeg skal spise frokost, middag, kveldsmat eller whatever.. Så må jeg alltid sitte i en rar stilling som gjør at jeg sitter på stolen, med knærne opp mot ansiktet. Haha, jeg vet ikke om jeg helt fikk til å forklare den ordentlig. Det er ikke helt så ille hvis jeg er på en offentlig plass, men om jeg er hjemme å på besøk hos noen jeg ikke er helt trygg på, så tenker jeg mer på at jeg sitter i feil stilling enn at jeg tenker på at jeg må spise maten. 

Banner ofte. Er det noe som er typisk meg er at jeg banner veldig mye når jeg ikke får til noe. Da er det som oftest ett ord som kommer ut, noe som kanskje ikke helt egner seg for bloggen. 

Avhengig av musikk. Jeg er veldig avhengig av musikk! Jeg kan ofte sitte med en ørepropp i det ene øret, og svare mens folk snakker til meg. Etter jeg er ferdig med det jeg gjør, spør jeg ofte hva de sa. Jeg fikk det nemlig ikke med meg, og får som regel ikke med meg at jeg har svart heller. Skal jeg på butikken, på trening, i buss eller bil.. alltid muskk på ørene! 

Leter i flere timer etter én bestemt ting. Jeg kan ta natt til i dag som et eksempel. Jeg hadde funnet tidenes video på Instagram og da bruker jeg som regel å like videoen for å så trykke på "innlegg du liker" inne på innstillingsknappen senere slik at jeg finner den igjen. Dette hadde jeg ikke gjort. Jeg fant ikke videoen, og jeg klarer rett å slett ikke slå meg til ro før jeg har funnet den. Sånn er det som regel med alt.

Some fun facts

Jeg hater å ta telefonen når jeg ikke kjenner igjen nummeret. Dette skjer veldig ofte, og spesielt mange gang for dag. Hvis det er folk som ringer til meg fra et ukjent nummer kan jeg sitte og på at telefonen skal ringe seg ferdig, søke opp nummeret på 1881 for så ringe tilbake igjen om det ikke er en selger. 

Utakknemlige mennesker er kanskje noe av det verste jeg vet. Dette punktet sier vel seg selv.. Jeg mener, det koster så lite å si takk! 

Jeg går som regel aldri i hverdagsklær hjemme. Så fort jeg får av meg skoene etter å ha vært ute, hopper jeg rett i koseklærne. Som regel.

Min verste fiende. Om jeg ikke spiser, blir jeg min verste fiende. Det er så ille at jeg kan irritere på meg en gråstein, og stakkars pappa som får se monstret inni meg ca. hver dag før det er middagstid. Men heldigvis VET han at det er bare å stappe i meg litt mat, så ordner det seg.

Jeg kan le i flere timer sammen med mamma. Et eksempel på det er at vi en gang for ikke så lenge siden satt og snakket sammen, om en familie som hadde fem barn. Noe hun synes var utrolig mange barn, og snakket litt.. ikke nedvergende, men et annet ord? I så fall, så bryter vi begge ut i latterkrampe når jeg forteller hun at hun selv har fem barn, så da var det kanskje ikke noe stress likevel. Det er bedre om dere hadde vært til stede under samtaler som dette. 

Jeg er og har alltid vært dårlig med penger. Jeg bruker penger på så mye unødvendig tull. Men det å bli flinkere å spare og ikke bruke så mye på unødvendige ting, er et av mine nyttårsforsett til 2016. 

Jeg har ikke mange gode venner. For min del er ordtaket "det er bedre å ha noen få ekte venner, enn 100 falske" veldig viktig. Jeg har noen få venner som står meg veldig nær, og jeg trenger egentlig ikke noe mer. Men så har jeg mange bekjente som jeg setter veldig stor pris på!

Home and away er blitt en favoritt igjen. Etter jeg ble arbeidsledig, går dagene mine for det meste til kun trening. Men Home and away og Hotel Cæsar er noe jeg har begynt å se igjen! 

Jeg er veldig klumsete og har verdens dårligste hukommelse. Trenger jeg si noe mer? En gang da vi var på Håndball turnering kom jeg for eksempel hjem med kun en sko og en shorts som ikke var min. Hukommelsen min er på samme nivå som Alzheimers. Noen kan fortelle meg at jeg skal gjøre noe eller huske på noe som er veldig viktig, men etter noen få timer så er det glemt. Det er ikke fordi at jeg ikke bryr meg, det er bare fordi at det er sånn jeg er og egentlig alltid har vært. 

Gutte-jente. Jeg har alltid sett på meg selv om en "gutte-jente" da jeg var mindre. Jeg brukte sjeldent sminke, gikk aldri i høye hæler og pyntet meg aldri noe skikkelig. Glad for at det har endret seg med årene! 

Trives best blant gutter. Dette tror jeg er fordi at jeg har mer en guttehumor, og føler at jenter kan være litt "stive" noen ganger. i tillegg så slipper man drama og bitching med gutter. Noe som er et stooort pluss!

Jeg har aldri brukt extensions. Det har selvfølgelig vært perioder hvor jeg har vært veldig kort i håret, men aldri følt at jeg har brukt for det. Men ellers har jeg hatt veldig langt hår og takker nesten gud for det!

Var det noe du ikke viste fra før eller kjente deg igjen i? Har du noen fun facts om deg selv? 

Trodde jeg skulle dø

Pierced my ears for the first time 

For en fantastisk mandag det er i dag, er det ikke? I helgen gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre i hele mitt liv. Pappa, bestemor, tante og jeg var på shopping i helgen. Etter en stund hadde vi delt oss, så pappa og jeg gikk sammen. Jeg klarte å få pappa med meg inn på glitter, og så de fineste øredobbene jeg har sett i hele mitt liv. Jeg tenkte meg ikke så godt gjennom det før jeg brøt ut: pappa, jeg skal ikke ta hull i ørene? Pappa ser forskrekket på meg, og nikker forsiktig. For de som kjenner meg, vet hvor stor strekk jeg har for sprøyter, nåler etc. Jeg er livredd! Trodde jeg skulle dø. Men i helgen tråkket jeg langt over min egen komfortsone, og tok hull i ørene. Jeg har hatt lyst på det kjempe lenge, og syntes det er så fint! Men jeg har aldri turt å gjort det før. Men i en alder av 21, tenkte jeg at det var virkelig på tide å få det gjort! 

Vi gikk inn på frisørsalongen og fikk høre at de hadde ledig time om 20 minutter, å at de kunne sette meg opp da. Jeg var selvfølgelig enig, men tankene i hodet mitt surret veldig. Jeg hadde veldig lyst til og trekke meg, men var innstilt på at dette ikke kom til å bli noe problem. Noe som det heller ikke ble! Da jeg satt meg i stolen dunket hjertet mitt så utrolig fort, og jeg kjente nervene strømmet gjennom kroppen. Jeg følte meg litt latterlig etterpå som hadde vært så redd for dette, for det var ikke vondt i det hele tatt. Jeg tror jeg lo i en time etter jeg var kommet hjem. Det morsomste må være reaksjonene på folk rundt meg, blant annet moren til bestevenninna mi og tante. De trodde jeg aldri kom til å gjøre det. Men nå altså! Nå kan jeg med glede si at det blir flere hull enn bare ett på hvert øre! Nå lurer jeg bare på hvor mye nervene kommer til å ta overhånd når jeg skal ta min første tatovering, som heller ikke er så lenge til! 

Aldri fornøyd

Hvor ble all blogg motivasjonen av? Hvert fall ikke her, for den har forsvunnet helt. Jeg tror det har noe med alle designene jeg har hatt til nå. Jeg blir aldri fornøyd med hvordan det ser ut. Dermed klarer jeg ikke legge 100% i bloggingen siden motivasjonen synker på bunn. Men akkurat nå er jeg veldig fornøyd med designet mitt, og håper det fortsetter sånn. Jeg skjønner ikke hvordan toppbloggerne klarer å holde på et design så lenge. Blir de aldri lei? 

Forresten, så har jeg har handlet en del på nettet i det siste og jeg gleder meg veldig til å vise det til dere! Jeg våkner automatisk av meg selv om morgenen for så å løpe ut å sjekke postkassa, men som blir like skuffet når det ikke er annet enn reklame der. For de som kjenner meg vet sikkert at jeg er en liten (stor) nellyholic, og er helt betatt av Nelly. Men denne gangen er det faktisk ikke bare fra Nelly, noe som gjør det ekstra spennende! Jeg mottok en sponsor pakke i dag som jeg skal fortelle litt mer om senere i kveld! 

Ønsker du bedre selvtillit?

Er du en av de som sammenligner deg selv med andre? Føler du at du kun har det bra hvis ingen andre er bedre enn deg selv? Mener du at du selv er lite pen, og kunne vært lykkeligere om du hadde vært bare litt penere? Ja, da er du nok en av de som sliter med dårlig selvtillit. Jeg var selv en som kunne surre rundt i eget hode med negative tanker. Det blir man sliten av, og det tar veldig mye energi på det istedenfor å bruke det på ting du har lyst til. Har vridd hodet mitt litt, og kommet på noen tips til hvordan du kan endre dette. Det er en selvfølge at det ikke er like lett for noen, men jeg håper noen av tipsene under her kan være til hjelp: 

 det viktigste er at man sørger for at man har gode venner rundt seg. Bli kvitt de som ikke gjør noe annet enn å klage over livet, for venner som ser negativt på alt er absolutt ikke det du trenger. Finn de positive i vennegjengen, og behold de. Du trenger gode støttespillere. 

så over til noe jeg selv har vært dårlig med i flere år, men som jeg heldigvis har kommet meg over. Du er god nok! Ikke sammenlign deg selv med andre. Dette er noe jeg har gjort nesten hele livet mitt, og det er utrolig slitsomt. Men husk at du er god nok som du er. La andre mennesker få være slik de er uten at du skal føle deg mindre verdt. Finn de egenskapene du liker ved deg selv, og fremhev de gjerne. Gi komplimenter til deg selv som er bra med deg. Dersom du gjør dette ofte, vil du føle deg bedre etter hvert. Så det lille tipset her: du er god nok som du er! 
noe som vil få deg til å føle deg bedre, er om du klarer å frigjøre deg fra all skam og skyld. Vi mennesker er eksperter på å henge oss fast i det negative vi har gjort. Hvor ofte går man ikke og tenker på alle de tingene vi angrer på, tenker tanker som: "huff, dette burde jeg virkelig ikke ha gjort". Om du klarer å kaste bort de negative tankene så frigjør du så utrolig mye energi. Det er totalt bortkastet tid å tenke på hva man skulle gjort annerledes. Se heller hva du kan lære av situasjonen, og hva du kan gjøre annerledes neste gang. La oss gi litt mere f. og heller leve livet. 

dersom du er en person som kverner negative tanker, tren deg selv i å stoppe dem. Om du for eksempel kjenner at det er negativ tanke som er på vei inn i hodet sitt, si STOPP! Du kan trene kroppen din til å snu negative tanker om til positive. Det enkleste er om du lager en liste over de positive tingene du har i livet ditt, det har jeg gjort. Ha gjerne hovedfokuset på en eller to ting, slik at det ikke blir for tungt eller vanskelig. Når de negative tankene kommer snikende, stopper du dem og drar fokuset over til den positive retningen. Når man trener nok mange ganger på å stoppe, vil kroppen trenes i å tenke annerledes! 

Husk at DU er verdifull! 

Klikk på liker knappen under her om du vil ha flere slike innlegg! :-) 

Når det brenner

Som dere kanskje fikk med dere i forrige innlegg, så var jeg, lillebror og mamma på åpen dag på brannstasjonen på Setermoen. Lillebror syntes det var kjempe spennende, og han har bestemt seg for å bli brannmann når han blir stor! Vi gikk gjennom forskjellige poster og så flink som lillebror er så klarte han å svare rett på alle 10 postene. Han er så flink ?

Jeg har forresten kommet hjem til Lødingen igjen, ble bare en liten helge tur hjemme. Litt synd, for savner de veldig mye allerede.. 

Hvem kan man stole på?

Først vil jeg bare si at dette innlegget er ikke skrevet i dag, men for en veldig god stund siden. Jeg vet ikke om dette innlegget kommer til å bli offentliggjort, eller om det kommer til å ligge i arkivet. Fordi at det er veldig personlig. Men jeg tror det er på tide at jeg skriver om det. Det er så mange ubesvarte spørsmål. Men jeg må ta meg selv i nakken når jeg skriver dette, og publisere det når jeg er klar for det. Som dere kanskje har lagt merke til, så hadde jeg en bloggpause for en stund tilbake. Det har absolutt ikke vært lett å ikke hatt et utløp for tankene mine. Det er det arkivet i bloggen er til. Men samtidig så sliter jeg veldig med å ordlegge meg allerede kjenner jeg. Jeg vil formulere dette innlegget på en riktig måte ovenfor dere, og jeg vil absolutt ikke støte noen med dette innlegget heller. Bloggen har blitt som en dagbok for meg. En offentlig dagbok. En dagbok som alle kan lese. Men så vet man aldri hvordan mennesker reagerer på det heller. For vi mennesker reagerer veldig forskjellig. 

Helt ærlig, så trodde jeg aldri at jeg kom til å skrive dette innlegget. Eller, skrive det - ja. Publisere det - nei. Men her sitter jeg da. Innerst i kroken av sengen, dyna over meg og godt plantet ned i sengen. Hvorfor må tårene mine renne? Hvorfor må hodet mitt eksplodere av tanker? Hvordan kan det ha seg til at enkelte mennesker kan ta så mye plass i hodet vårt? Jeg sitter fortsatt igjen med mange tanker og spørsmål, som jeg enda ikke har fått svar på. Jeg har prøvd å "lurt" de som leser bloggen min en stund. Lurt dere med at alt har gått på skinner de siste månedene. Men det har de ikke, og nå er det vel på tide å legge alle kortene på bordet. På innsiden har det vært et slit. Det har vært et ork. Det har vært ubeskrivelig mange våkne netter med tårer. Men til mine venner og familie, så er jeg utrolig takknemmelig for at dere har stilt opp for meg på den måten dere har gjort. Jeg er utrolig takknemmelig for de som har støttet meg gjennom denne tiden. For den har absolutt ikke vært enkel.

For dere som kjenner meg ordentlig, vet at jeg er en jente som har opplevd en del motbakker i livet mitt. Noen mer vanskeligere og utfordrende enn andre. Men dette har gjort meg til en enda sterkere person, som ikke deler så mye å absolutt ikke åpner seg like lett for nye mennesker. For jeg har lært at det tar veldig lang tid for å finne ut hvem man egentlig kan stole på og ikke. Jeg trodde jeg hadde funnet de personene jeg kunne stole på, men så feil kan man ta. Jeg sitter igjen med masse tanker. Men samtidig så sitter jeg også igjen med tanker om at det kanskje ikke var riktig å åpne meg? At det var feil av meg å stole på disse menneskene? Dette er noe jeg angrer på at jeg har gjort. Men, hvordan skal man egentlig vite hva den riktige avgjørelsen er? Jeg har åpnet meg for mennesker jeg trodde var vennene mine. Mennesker jeg trodde kom til å være der for meg uansett hva det skulle være. Det har vært veldig hardt og tatt utrolig mye på til tider. Men dette er en god stund siden. Men det er fortsatt noe jeg tenker tilbake på en gang i blant. 

Men så på en annen måte er jeg glad for at jeg har vært gjennom dette. Jeg har kommet meg godt gjennom det. Det har på en måte gjort meg til et sterkere menneske, på et eller annet vis.

Kjenner du deg igjen?

Er du slik som meg, så er soving noe av det beste verden kan tilby. Den uslåelig følelsen av å legge seg ned etter en tøff dag kan knapt erstattes. Er puten også en av dine bestevenner kan jeg nærmest garantere deg at du kjenner deg igjen i et punkt eller to. Her er en liste for alle oss som elsker "snooze-knappen" på vekkeklokken!

Det verste du vet er å stå opp, det gjør fysisk vondt. For når klokken ringer og du må stå opp, kjenner du smerten spre seg rundt i hele kroppen. Det kan hende hodet verker, beina er slappe, og kroppen er hoven. Du tenker gjennom mange grunner som gjør det greit å sove videre, men til syvende og sist skjønner du at du er nødt til å stå opp. Til slutt har du ikke noe valg: et bein først, så det andre - men det gjør vondt. Både fysisk og psykisk. 

Du er helt sikker på at noe faktisk har skjedd, men så var det bare en fantasifull drøm. Hvis du sover mye, er sannsynligheten stor for at du også drømmer mye. Noen drømmer (og mareritt) er så ekte at det blir vanskelig å skille de fra virkeligheten. Noen ganger drømmer du om små ting, som du blir usikker på om faktisk skjedde eller ikke. 

Du elsker å drømme. Enhver person som drar deg ut av en god drøm fortjener å bli straffet på verst tenkelig måte. Du har de fineste drømmer. Og du har mange av dem. Når du legger hodet på puta og brer over deg selv, gjør du deg klar til å tre inn i drømmeland. Hvis noen vekker deg midt i en fantastisk drøm, bruker du resten av dagen på å planlegge en passende hevn.

Selv om du har overnattingsbesøk er du likevel den siste opp av senga. Hvis du har en god venn på besøk, ender du opp med å sove like lenge som du pleier. Det er svært få (kanskje ingen) du er billig til å miste dyrebar pute-tid for. Så besøket blir pent nødt til å underholde seg selv til du er klar for å ta fatt på dagen. For noen er dette kanskje irriterende, men det blåser du i. Dine beste venner kjenner deg godt nok til å vite dette, og de slutter ikke å være glad i deg av den grunn. 

Hvis du er lei deg, sliten, har vondt eller er stresset er løsningen alltid den samme: du må sove det av deg. Alle har dårlige dager, og alle takler det på sin egen måte. Er du en av de som elsker å sove, er det selvfølgelig medisinen du velger. Opplever du et brudd, en kjip sjef eller har du skadet foten? Da sover du det av deg, og det med god samvittighet. Og du gjør det med stor overbevisning om at søvn er redningen. 

Noen ganger dropper du å være sosial fordi du heller vil sove. Du blir bedt på en fest, og i utgangspunktet har du lyst til å gå. Du liker å være sosial, men så tenker du nøye gjennom saken. Du kan jo heller sove? Det blir sikkert ikke lenge til neste gang du får muligheten til å være sosial uansett. Valget er lett. Du velger å bli hjemme. Du velger å sove.

Når du ikke har noe annet å gjøre, sover du. Du blir lykkelig hvis du finner ut at kalenderen er tom. Det betyr at du kan bruke tid i senga. Noen ganger ønsker du til og med at du kan viske ut alt som står på dagsplanen, bare så du kan sove.

Du setter ofte klokka til å ringe en time før du faktisk må stå opp. Dette er ikke noe jeg pleier å gjøre, men de fleste kjenner seg kanskje igjen i det. Det gir deg en enorm tilfredshet å kunne tenke at du kan sove lenger når klokken ringer den første gangen. Du våkner bare så vidt, rekker akkurat å tenke: "Jippi, jeg kan sove en time til", også sovner du igjen: lykkelig uvitende om hvor raskt den neste timen glir forbi.

Sliten av å være syk

Jeg sitter i hjørnet av sofaen når jeg skriver dette. På samme plassen som jeg har sittet de siste to ukene. Kjenner på kroppen at jeg er sliten av å være syk, spesielt når legene ikke klarer å finne ut hva det er som feiler meg. Har endelig fått en time på sykehuset i morgen slik at de kanskje kan finne ut hva som er galt. På grunn av det har blogg motivasjonen vært utrolig lav. Men nå har jeg endelig fått ordnet et design som jeg er sånn høvelig fornøyd med, så kanskje jeg får litt mer motivasjon til bloggingen fremover. Synes det så litt rotete ut med en header av de nyeste Instagram bildene, men det er bare midlertidig.

Jeg har endelig kommet over den forferdelige, fyllesyken fra i går. Jeg var ute sammen med Sunniva på lørdag, noe som var koselig og alt for lenge siden. Er glad for at hun er hjemme, da er det i hvert fall noen rundt min alder som er hjemme. 

Har dere forresten et tips til hva jeg kan blogge om fremover? 

Bli kjent med meg / 12 funfacts

Hjemme alene er jeg en som hopper, spretter og synger for fullt. Er glad for at vi ikke har så mange naboer på bygda hvor jeg bor. Det er alltid like digg å ha huset for seg selv uansett hvilken dag det er.  Du ser meg forresten i minst mulig klær. 

I matbutikken er jeg hun som kjøper alt for mye søtsaker som smågodt, cola og ikke minst snus. Jobber med å slutte med snusen, for pengene fyker unna på unødvendige ting. 

På Facebook er jeg hun som alltid deler masse unødvendige ting som forskjellige blogginnlegg, gir gratulasjoner og er avhengig av facebookchatten. 

På jobb er jeg ikke til å se enda dessverre. Forhåpentligvis så snart som mulig! 

På fest er jeg hun som alltid danser til uansett hvilken sang som kommer på, hun som drikker mer alkohol enn hun tåler selv og er gjerne på nachspiel til klokken 08:00 på morgenen. 

På nachspiel er jeg alltid hun som forlater sist, drikker mest og når jeg er kommet hjem så sover jeg som regel til dagen etterpå. 

På Instagram er jeg hun som elsker å få kommentarer og nye følgere, men hvem gjør ikke det? Jeg elsker at jeg blir sponset å får holde fantastiske konkurranser på bloggen min, som jeg får dele ut til følgerne mine. Jeg oppdaterer også som oftest daglig, og garantert den med mest selfies ✌🏽



På iPhone er jeg hun som aldri bruker facetime, aldri tar telefonen om det er et nummer jeg ikke har lagret som ringer meg og hun som aldri har noe annet i hånden enn iPhonen sin. 

På biltur er jeg hun som alltid sitter med ørepropper i ørene, ser ut vinduet og nyter øyeblikket av den vakre naturen. 

På date er jeg aldri å se. 

På Snapchat er jeg hun som nesten alltid blir skremt av å se seg selv på frontkameraet, veldig dårlig til å svare og sjeldent legger ut på mystory. 

Akkurat nå er jeg utrolig lei av å være syk og føle at jeg lever i en liten boble. Nå vil jeg bli frisk og reise sørover til min beste venninne. 

Har dere noen funfacts om dere? syntes det er så morsomt å høre! 

Insta lately



Noen bilder fra Instagram de siste ukene. Heter Irisliann der, så det er bare å følge meg! Husk at det er her de fleste konkurransene blir holdt, istedenfor på bloggen. Skriv gjerne ned hva du heter også, så kan jeg følge dere tilbake 

Frivillig - organdonasjon

Gi litt av din tid - redd liv! 24. Oktober er donasjonsdagen i Norge. Det er en dag som er markert for å sette fokus på organdonasjon, som er en utrolig viktig organisasjon. På denne dagen stiller frivillige opp på stand over hele Norge å deler ut brosjyrer med donorkort på og svarer på spørsmål om organdonasjon. Jeg har tenkt til å stille opp som frivillig i år. Fordi at det er alt for få som har tatt stilling til hva de vil som skal skje med organene deres, og når et dødsfall inntreffer, er det vanskelig for de pårørende å ta stilling til dette. Hvis du klikker deg inn på Donasjonsdagen så kan du melde deg på, eller om du er ute etter litt mer informasjon om denne dagen. Jeg anbefaler alle å klikke seg inn, stille opp og redde liv! 

Vi har syv organer som kan doneres. i gjennomsnitt redder hver donor syv menneskeliv. Syv mennesker som får leve fordi én tok valget og fylte ut kortet før personen gikk bort. Derfor vil jeg oppfordre alle som leser dette til å i hvert fall undersøke hva organdonasjon er. Du finner link til hjemmesiden for informasjon om organisasjon HER. Donorkort kan fås hos fastlege, helsesøster, apotek eller last ned donorkort appen på telefonen din. 

Så tenker dere vel, hvorfor skal man bli donor? Hva er fordelene med dette? For det første, så står det mellom 300 - 400 pasienter på disse ventelistene for et nytt og livreddende organ. Organdonasjon er for mange en eneste utvei fra en dødelig sykdom. Det er over 10.000 nordmenn som har siden oppstarten av denne organisasjonen fått et bedre liv, eller i det tilfellet - unngått døden. Det er takket være denne behandlingsformen. En donor kan redde opptil 7 liv (!!) 

For det andre så har jeg et spørsmål til dere. Ville du takket ja til et nytt organ hvis det kunne redde livet ditt? Svaret er forhåpentligvis JA! Men organdonasjon er basert på frivillighet. Denne ordningen fungerer selvfølgelig ikke hvis ingen sier ja. En undersøkelse jeg leste på nettet sier at det faktisk er tre ganger større sjanse for at du vil trenge et nytt livreddende organ, enn at du selv blir donor. 

Til en hver tid som sagt, står det mellom 300 - 400 pasienter på venteliste i Norge. Den 31 desember 2014 sto det i alt 418 pasienter i kø. MEN det er ikke nok organer for å dekke behovet til så mange pasienter - som stadig blir større i Norge. Det er fremdeles pasienter som dør mens de venter i denne køen. Det er utrolig viktig for meg at både min pappa og alle andre som står på denne listen blir frisk å får nye organer så fort som mulig. Jeg oppfordrer alle til å si JA til organdonasjon. Slik at disse menneskene som står på disse listene får denne fantastiske beskjeden om at nye organer er påvei. For å gjøre dette kan man gå inn på organdonasjon sin side å registrere seg for så å printe ut donorkortet. Man kan også snakke med fastlegen, helsesøster eller få donorkort på apotek. Man kan også laste ned en app på telefonen som heter "donorkort". Det skal ikke mer til enn dette. Det er også VELDIG viktig å informere de nærmeste at man har blitt organdonor. 


Åtte om dagen

Okei. Where to begin? Nå har jeg ikke blogget på litt over en uke fordi at jeg ikke har hatt tilgang til datamaskinen min. Men også fordi at jeg har vært og er syk. Etter innlegget mitt "google gir meg angst", var jeg på et aller så lite legebesøk. Halsbetennelse, ørebetennelse og starten på en lungebetennelse fikk jeg høre. Jeg fikk antibiotika tabletter som jeg skulle gå på i en uke også bli frisk igjen. Tok 8 tabletter for dagen, noe som jeg syntes var utrolig mye egentlig. Men jeg skulle jo bli frisk av det. Halsen min ble bedre, feberen min ble borte, men ørene dunker og verker som bare det.

Etter den ene uken ble jeg ikke noe bedre, nesten bare verre. Besøkte legen igjen og fikk byttet tablettene til kapsler. Nå har jeg gått på disse kapslene i tre dager og alt jeg føler meg er bare verre å verre. Halsen er blitt verre, ørene dunker mer enn noen gang og kjenner feber følelsen snike seg på sakte men sikkert. Men om jeg ikke følte meg bedre til fredagen, skulle jeg ringe ned igjen slik at jeg kunne bli henvist til sykehuset slik at de kan sjekke ut hva det egentlig er som feiler meg. Noe jeg gruer meg forferdelig til, for sykehus er jeg ikke helt komfortabel med. 

Til tross for dette, så har jeg bestemt meg for at bloggen skal være oppe å gå for fullt. Nå har jeg tilgang til datamaskin igjen, og jeg kjenner at jeg har savnet bloggen skikkelig. For det er en plass jeg kan få ut følelsene mine og dele interessene mine med dere! Til dere som følger meg på Instagram vet vel at jeg har vært veldig aktiv der i det siste. Følg meg der! Irisliann, der kommer konkurransene ut før jeg legger de ut på bloggen! Jeg har også rabattkoder, konkurranser og slikt liggende som bare venter på å bli publisert! Håper dere gleder dere, for det gjør jeg! 

Hvordan har dere hatt det i det siste? 

Google gir meg angst

Hei folkens 

Har du noen gang googlet symptomene dine i håp om å finne ut av hva som feiler deg? Det har jeg. Jeg har hatt feber, vært tett i både nese, ører og hals, hatt veldig vondt i nakke og ryggen de siste fire dagene. Jeg har våknet flere ganger i løpet av disse nettene av at jeg har vært alt for varm, og halvtime etterpå ligger jeg å fryser. Så da jeg våknet i morges høres det ut som at hørselen min nesten hadde blitt borte, noe som resulterte i at pappa nesten måtte rope til meg for at jeg skulle høre hva han sa. Men de to første dagene ignorerte jeg det litt, for jeg trodde det kom til å gå over. Helt til noen sa: "Har du googlet det?". Google gir meg angst. 

Etter jeg googlet dette, ble jeg kanskje ikke så mye klokere. Det dukket opp ord som "hjernehinnebetennelse" og "kyssesyken". Symptomene på kyssesyken er akkurat de jeg har nå, så jeg er overbevist om at jeg har kyssesyken. Jeg fikk litt angst når det sto at det ikke har noen behandlingsmetoder, men at det går over av seg selv i løpet av noen måneder. Så til og med nå som jeg sitter og googler masse forskjellig mens jeg skriver dette innlegget, men har funnet ut at nå er det på tide å gi seg. Google skremmer meg. Et råd til dere: gi dere før det går for langt. For som oftest har man mindre å frykte enn det man selv tror. Jeg har nemlig funnet ut at hvis det er like ille i morgen, så er det vel på tide å ta kontakt med legen. For det er vel ikke så bra å gå med feber å slikt i over lengre tid?

Jeg har nesten ikke tenkt noe særlig på bloggen heller og aner ikke hvilke innlegg jeg skal komme med fremover. GI MEG TIPS. Forresten så har jeg en konkurranse pågående på Instagram hvor man kan vinne sminkeprodukter fra Max Factor i samarbeid med Superkul. Instagram profilen min er: Irisliann. Jeg prøvde for første gang neglelakken jeg fikk tilsendt (samme produkt som dere kan vinne), og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vet hvor jeg skal bestille neglelakk neste gang!

Hva har dere gjort i det siste? 
Har dere noen tips om hva jeg kan blogge om fremover? 

Lately: through my phone

Å våkne opp i dag var ikke noe særlig. Feber og antydning til halsbetennelse er aldri noe godt. Men her er noen av de få iPhone bildene som er blitt tatt den siste tiden, resten tror jeg ikke egner seg for omverden. Som dere kanskje har fått med dere i forrige innlegg, så har det skjedd en god del i det siste, noe som resulterte i at det var ekstra godt å tilbringe disse ukene sammen med familien. I tillegg så har jo været vært perfekt, så det har vært masse båtturer, grilling, latter og alkohol. Så vil jeg bare fortelle at lillesøster har vært en utrolig viktig støttespiller for meg. Uten henne så vet jeg faktisk ikke hva jeg skulle gjort. I love you, girl. 

Den siste tiden har jeg virkelig brukt godt. Brukt den til og finne meg selv og komme meg opp igjen. For å ha kommet dit jeg er i dag har det vært masse tårer, frustrasjon, sinne, latter og smil. Denne tiden har vært utrolig tung og ikke minst vond. Men jeg har kommet meg opp, og der har jeg tenkt til å holde meg! Jeg har også bestemt meg for en ting, og det er at nå er bloggen oppe og går for fullt! Kjenner at jeg har savnet den skikkelig. En plass hvor jeg kan få ut følelsene mine og dele interessene mine med dere! 

Nå er det nok

Jeg vil bare beklage for mitt veldig store fravær fra bloggen. Men ting har vært veldig vanskelig for meg i det siste. Jeg skulle egentlig sovet nå, men det gjør jeg ikke. Jeg skulle tatt av mascaraen før jeg la meg, men det gjorde jeg selvfølgelig heller ikke. Men det gjorde ingenting for den forsvant så fort tårene begynte å trille nedover kinnene mine, igjen. Jeg har vært langt nede, mange ganger. Men jeg tror aldri det har vært slik som nå. Jeg har mistet to av de personene som betyr mest i livet mitt. Bestemor gikk bort fra oss, noe som knuste hjertet mitt totalt. Hun har vært der for oss i all evighet, og nå er hun borte. Det gjør ufattelig vondt. Kjæresten min som jeg elsker mer enn noe annet på hele jord, er jeg ikke sammen med lengre. Det var en peiode hvor jeg var sikker på at han var den blivende far til mine barn. Men så ser man jo hvor uforutsigbart livet kan være. Det har jeg jo ikke sånn at jeg "kun" har mistet kjæresten min. Jeg har også mistet min beste venn, for det har han også vært. Det gjør ufattelig vondt og miste en person man er så utrolig glad i og har tilbringt uendelig med tid sammen med, men det å miste to personer - å det bare på få dagers mellomrom. Det gjør ekstra vondt. Jeg føler meg mer alene enn det jeg noen sinne har gjort før. 

Jeg er sliten, redd og jeg er rett og slett bare helt ferdig. Jeg vet verken hvor jeg har meg selv, eller hvor jeg har noen rundt meg. Og en ting skal dere vite, at det å hate livet sitt så mye i en alder av 21 år, er nesten for trist til å være sant. Og vet dere hva som nesten er like trist? At fåtallet at de som faktisk kaller seg for "gode venner" ikke tar hensyn til alt dette. At de nesten ikke bryr seg en gang. Holdte på å si at det eneste gode som kommer ut av dette er at jeg nå vet hvem som er mine gode venner, og hvem som egentlig ikke bryr seg overhode.

De siste årene har jeg vært gjennom mye. Kroppen min har taklet flere dager med fasting. Tankene mine har eksplodert. Det var en periode hvor øynene mine ikke taklet å se dagslys på flere uker, at når jeg kom meg ut - var jeg nødt til å gå inn igjen. Hvor er jeg selv oppi alt dette? Jeg tror jeg har mistet henne. Jeg tror jeg har mistet henne for lenge siden. De siste månedene har vært utrolig tunge. De kan rett og slett ikke beskrives. Jeg er mer psykisk ødelagt enn det jeg trodde overhode kunne være mulig. Jeg vet ingenting lengre. Jeg har ikke kontroll på min egen kropp, mine egne følelser eller mine egne tanker. Det kjennes ut som at det er en stor klump i brystkassen min som bare vrir seg som en karusell inni der. Kroppen min føles så tom, men samtidig så tung. Det kjennes ut som at jeg har flere tusen kilo på skuldrene mine. Jeg er ufattelig sliten. Sliten av å ikke ha energi, overskudd eller det å ikke få i meg mat.

Det er garantert noen av dere som vil kommentere "Herregud, lev livet og tenk positivt" eller "du kommer deg over det"- Vel, dere kan like så godt legge disse kommentarene bak dere med en gang. Dere tar så grundig feil. Jeg vet at jeg kommer meg over det med tid. Men hadde jeg klart "å være positiv", og "bare smil å se lyst på livet", så hadde jeg f*** meg gjort det for lenge siden. Jeg bare klarer det ikke, forstår dere? Jeg klarer ikke.

jeg bare håper at jeg våkner i morgen og finner ut av at alt dette har bare vært et stort, forferdelig mareritt.

Vi er på Tv

Det var litt annerledes å våkne opp i dag. Jeg har våknet til flere venneforespørsler, meldinger på Facebook og ikke minst så har lesertallet på bloggen steget noe enormt. Jeg forsto ikke helt dette, før jeg begynte å lese meldingene på Facebook. Tv2 hadde også gitt beskjed om at det blir sendt i dag. Jeg gleder meg til den blir sendt igjen og igjen og igjen, for dette er en utrolig viktig sak for både meg, pappa, familien og alle andre som står på disse ventelistene. SI JA TIL ORGANDONASJON!

Jeg kan dessverre ikke si noe eksakt tidspunkt på når den blir sendt igjen, men den blir sendt på Tv2 nyhetskanalen i gjevne mellomrom i dag og fremover. Den blir også muligens lagt ut på Tv2.no i løpet av dagen også.

Dør i organkø

Reiste fra Salangen til Lødingen igjen på onsdag sammen med min mamma, stefar og lillebror. Vi stoppet i Bjerkvik for å få i oss noe middag, og når vi skulle ut av butikken la jeg merke til VG's overskrift. "Andreas (26) døde i organkø." Dette er helt forferdelig, og jeg kondolerer så utrolig mye til familien til Andreas. Jeg fant linken på internett noen minutter senere og under den sto det kommentarer som "hvorfor gjør ikke helseministeren noe med dette?". Helseministeren kan ikke gjøre noe med dette, for det er hvert enkeltmenneske som kan gjøre noe med det. SI JA til donasjon. For i 2014 sto det nemlig 420 på ventelisten for organtransplantasjon, men 12 personer som var på ventelisten døde i 2014 grunnet mangel på donorer. For som donor redder DU liv. 

Det sto også at det er 1 av 3 som sier nei til organdonasjon. Dette provoserte meg utrolig mye, og jeg klarer enda ikke forstå at det virkelig er folk som sier nei til dette. Jeg vet ikke om jeg vil respektere at det er folk som faktisk sier nei til dette en gang. Unnskyld, men det går bare ikke. Fortell meg: Hva skal man med de velfungerende organene når man ikke er her lengre? Hva skal man med velfungerende organer med seg i graven? Ville du takket ja til et nytt organ hvis det kunne redde livet ditt? Svaret på dette er sannsynligvis ja. Men hvorfor skal du få et nytt, men ikke gi? Er det på noen måte rettferdig? Nei, spør du meg. Hvordan i alle dager kan folk si nei til å redde et liv? Det koster eventuelt absolutt ingenting å gjøre det! Finnes det en større bragd på jord enn nettopp dette? Jeg kjenner jeg blir skikkelig frustrert, hva i alle dager er grunnen til at den ene av de tre sier nei? 

Én person har syv organer som kan doneres bort. Altså, et hjerte, en lever, to lunger, to nyrer også bukspyttkjertelen. Bare tenk på det. Bruk ett minutt og tenk over akkurat det. For skulle ulykken være ute så kan man faktisk ende opp med å redde syv mennesker, gi håp og glede til syv forskjellige familier. Det eneste og letteste du behøver å gjøre er å fortelle dine nærmeste at du ønsker å være organdonor. For det er så utrolig viktig at flere blir donorer. 

Det er mange donorer i Norge, men vi trenger flere. Blir det bedre om vi snur denne problemstillingen? At man innfører en ordning der man bevisst må si nei om man ikke ønsker at ens organer skal doneres? Innføre et "mine organer skal ikke doneres videre"- kort som man kan bære med seg. Innføre et register med alle "nei-personer". La disse nei-menneskene få mulighet til å stå for sitt standpunkt? Og la oss ja-mennesker slippe bryderiet?

Det har vært alt for lite fokus på akkurat dette, men nå begynner det heldigvis å komme seg. Det er flott at det nå blir satt fokus på, og at kanskje flere mennesker har begynt å tenke på hvor viktig det faktisk er å melde seg som donor.

Møtet med nyrelegen

Iris (21) vil gi nyren sin til faren - men legene frykter hun er for ung. 

I går hadde jeg dessverre ingen motivasjon til og blogge. Sykehusbesøket tok egentlig all energien min i går, og jeg var utrolig sliten både fysisk og psykisk når jeg kom hjem igjen. Som dere sikkert har fått med dere, så har jeg vært veldig "på" dette med organdonasjon de siste månedene. Det er ikke for ingenting. Jeg har en pappa som er veldig syk, og som familiemedlem vil jeg selvfølgelig gjøre alt jeg kan for å hjelpe han. Som legene også forstår meg på, at det gjør vondt å se han ha det slik som han har det. 

Jeg ble møtt av en utrolig snill og omtenksom nyrelege i går på Harstad Universitetssykehus. Vi fikk ikke kommet ordentlig inn på kontoret hans før samtalen allerede var i gang. Han begynte med å spørre hvordan jeg hadde det angående dette, og til dere som lurer: det går bra! Det går bra, men samtidig ikke. Vi begynner å snakke om dette er noe jeg virkelig vil, og da kan jeg bare svare med at om jeg ikke hadde villet dette, hadde jeg aldri skrevet det første innlegget på bloggen. Jeg hadde takket nei til flere intervjuer og jeg hadde ikke gjort noen ting. Så den saken er grei. Selvfølgelig er dette noe jeg vil gjennomføre. 

Han forklarte meg at dette er en utrolig stor risiko, med tanke på at jeg er et friskt menneske. Det er ingenting som feiler meg. Reglene for organdonasjon er strengere nå enn for 3-4 år siden. Hadde jeg vært eldre, hadde det vært greit. Han har aldri gjort inngrep i mennesker som er så "ung" som meg, men oppi 25-29 års alderen. Han sa også at det hadde vært noe annet om jeg hadde vært eldre, eller om situasjonen hadde vært omvendt. Han ville ikke ta risikoen for at jeg som er et frisk menneske, skulle ende opp "skadet." 

Men alt i alt, så selv om han mente at jeg var for ung. Så sa han ikke nei. Han hadde satt opp blodprøver om jeg ville begynne med det, men jeg takket nei til og ta dem der og da. Fordi at det var noen misforståelser angående hjemturen med meg og pappa. Så jeg regner sterkt med at jeg vil tilbake for å ta disse blodprøvene. 

Første samtale med nyrelege

God morgen! Hvordan har dere det?  ♥

Til mine nye lesere, så kan dere lese litt mer angående dette HER, HER OG HER. Men det viktigste er at dere leser den første linken, tror dere får med dere all informasjon dere trenger da!

Akkurat nå sitter jeg på bussen på vei til Harstad. Jeg skal ha min første samtale med en nyre lege i dag, og jeg kjenner at nervene er akkurat der de skal være. Jeg er nemlig kjempe nervøs for dette møtet! Jeg håper selvfølgelig at jeg får klart signal og at dette er noe jeg får lov til å gjennomføre, og om jeg får det er selvfølgelig samtalen med pappa etterpå den viktigste av alle. Tviler veldig på om jeg skal ta noen prøver å slikt i dag, men at det heller blir en vanlig samtale. Noe jeg tror det blir. 



Jeg skal oppdatere dere videre når jeg kommer hjem, for nå er jeg ZzZzz. Altså, heelt i koma! Så nå er det bare å krysse alle fingre som er mulig å krysse! 

Hvordan få sponsorer til bloggen

Hei  



Jeg fikk et spørsmål tidligere om hvordan jeg fikk sponsorer så fort etter at jeg begynte å blogge, og da tenkte jeg at siden det er en del av dere som har spurt om det. Så kunne jeg fortelle dere hvordan man eventuelt kan gå frem for å få sponsorer til bloggen sin. Det er mange som sier at de fleste sponsorer er ute etter hvor mange lesere og sidevisninger en har, men dette gjelder ikke alle. Jeg var veldig heldig som kom langt opp på topplisten da jeg begynte å blogge, men dette var da ikke et av mine mål. Jeg hadde et par tusen lesere, så det var nettsider som tok kontakt med meg. Men det går også ant og sende en mail til forskjellige nettsider og høre om de vil sponse bloggen din. Det verste som kan skjer er at du får et nei eller at du må vente til du får så så mange lesere. 

Har laget en liten mal på hvordan man kan få frem på mail til forskjellige nettsider. Om man blogger om sminke og mote, er det selvfølgelig en fordel å høre med nettsider som selger akkurat dette. Eller om du er interessert i sport, så finner du nettsider som selger ting som har med sport og gjøre. Dere forstår. Når man først skal skrive en mail som dette, er det viktig at mailen er ryddig slik at man ser mest mulig profesjonell ut. Det er viktig å være hyggelig! Man kan godt ha med smiley's, men husk å ikke ha med alt for mange. Rettskriving (noe jeg er forferdelig dårlig på, spesielt og å Å). Det kan være greit å passe på stavefeil, punktum og komma. 

Hei!

Mitt navn er xxx, og er xxx år. Jeg blogger på xxx. Jeg er for tiden på utkikk etter sponsorer eller samarbeidspartnere. Jeg er interessert i både produkter til meg selv og produkter til konkurranser. Bloggen har i de siste 30 dagene hatt i gjennomsnitt xxx sidevisninger og xxx lesere. Vedlegg følger med. 

Jeg vil omtale og skrive om produktene på bloggen og linke til deres nettside. Ved konkurranser vil det være tydelig at produktene er fra dere. Jeg vil også ta egne bilder av produktene jeg får tilsendt. 

Jeg er åpen for forslag fra dere. Håper på et positivt svar. 

Med vennlig hilsen 
xxxx.

hits