IRIS GJERDE LIAN

Jeg skulle vært død

  • 22.10.2016, 11:50

September 2013 fikk vi en forferdelig beskjed. Pappa hadde fått nyresvikt. Min aller flotteste, snilleste og godeste pappa hadde fått nyresvikt. Pappa har hatt diabetes i mange år, og til slutt klarte bare ikke nyrene å holde følge. Jeg husker at det var snakk om at han skulle få ny nyre. Det jeg ikke helt forsto til å begynne med da var at det er en veldig stor operasjon. Pappa's nyrelege fortalte at de måtte være 110% sikker på at resten av organene i kroppens hans tålte nyretransplantasjonen han måtte gjennom for å berge livet sitt. Det første de gjorde var å undersøke hjertet og lungene. Da de undersøkte hjertet hans fant de ut at to av blodårene som gikk til hjertet nesten var helt tette. Som om ikke nyresvikt var nok i utgangspunktet..

Pappa måtte dermed gjennom en lang og tung hjerteoperasjon. Da han endelig hadde begynt å komme seg etter operasjonen var han på sykehuset og tok pusteprøver. Her fant de i tillegg til blodårene i hjertet en feil på lungene. Sarkoidose kalte de det. "Du kan dessverre ikke stå på transplantasjonslisten før du blir frisk igjen. Kroppen din må være frisk for å takle operasjonen du skal gjennom", sa legen.

"Nå er dette over", tenkte jeg. Jeg var veldig redd for at denne nyretransplantasjonen ikke skulle bli noe av. Jeg var redd for at jeg skulle miste pappaen min for alltid. Pappa er ung. Vi kan ikke miste han nå. Dette var noe jeg tok veldig tungt, og det var flere netter etter hverandre hvor jeg verken sov eller spiste noe særlig. Jeg var utrolig engstelig. Redd. Sint. Frustrert. Alt på en gang. 

"Jeg har vært veldig heldig. Jeg lever i dag takket være den ene personen som så viktigheten av å være villig til å donere bort et organ - og tok stilling til dette. Hadde det ikke vært for vedkommende hadde jeg vært død nå. Jeg er veldig, veldig heldig." - Pappa

I dag er det donasjonsdagen rundt om i hele landet, hvor hundrevis av frivillige gjør en kjempeinnsats. Denne dagen har jeg ventet så utrolig lenge på. I det dette innlegget postes står jeg på stand for Organdonasjon sammen med pappa. Dette er noe jeg har sett frem til og forberedt meg til i flere måneder.  Vi jobber med å spre budskapet om organdonasjon, og har som mål å få flest mulig til å tilkjennegi at de vil donere når de utsettes for en ulykke. Vi vil fortelle hvor viktig det er å melde seg som donor. For det er jo det. En av de viktigste grunnene: at de som står på ventelistene kan få et lite håp. Et håp om at livet kan bli som normalt igjen.

Til tross for at det kun er fire prosent av befolkningen som er negative til organdonasjon, viser de nyeste tallene fra Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet at det har vært avslag ved 33 prosent av alle forespørsler så langt i år. Det betyr at det er åtte ganger så mange avslag, som det burde vært, i​ følge Organdonasjon. En av årsakene til dette er at det er familier som ikke har snakket sammen om organdonasjon, ofte sier nei. Jeg har selv sett over disse tallene, og det skremmer meg litt.

Det er selvfølgelig mange som tar stilling til hva de vil skal skje med organene deres om en ulykke inntreffer, noe jeg synes er helt fantastisk. Men om du ikke har tatt stilling til dette vil jeg bare fortelle deg at det er lettere om du gjør det. Grunnen til det er at når et dødsfall inntreffer, er det vanskelig for de pårørende å ta stilling til dette. Ingen vil jo frivillig koble fra maskinen som holder liv i deres kjære, fordi at organene skal gå til noen andre. Familien din slipper å ta dette valget om det skulle forekomme en ulykke. Hvis du tar dette valget selv, bærer kortet med deg (eller installerer appen og har det som skjermbilde), så kan du være med på å redde liv om du blir utsatt for en ulykke. 

Jeg har også fått noen negative reaksjoner når det kommer til mitt engasjement. Det er enkeltpersoner som har kommentert enten på Facebook, bloggen eller til meg direkte, at de føler at det er stort press rundt dette med organdonasjon. Så hvis jeg har uttalt meg eller skrevet noe som får folk til å føle press, så unnskylder jeg meg. Det er ikke et press. Det er opp til hver enkelt, men jeg mener at alle burde ta stilling til dette. Organdonasjon har reddet livet til min pappa. Tenk hvis det var din pappa, din mamma eller deg selv som ble reddet av et organ fra en fremmed?

Budskapet mitt er klart på det som er organdonasjonens dag. Meld deg. Vil du ikke takket ja til et organ om det ville reddet livet ditt? 

Video av vårt opphold i Oslo

  • 10.05.2016, 23:27

For en utrolig rar følelse å komme hjem til en tom leilighet. Jeg tenker: Pappa er kun på dialyse, han er hjemme om noen få timer". Nå har det gått noen få timer, men han er enda ikke hjemme. Det blir ensomt å ikke minst uvant og ikke ha han her. Det glade humøret han alltid sprer. De vitsene som ikke gir mening, haha - men som man likevel må le av. Men jeg får ta til takke med at han forhåpentligvis er hjemme om ikke så alt for lenge. Jeg kjenner på savnet. Det er nå det er som verst. Jeg kjenner at jeg savner han utrolig mye, og jeg gleder meg ikke til noe annet enn at han kommer hjem igjen.

Før jeg dro var vi en tur i byen. Vi var ute og spiste sammen, handlet og storkoste oss! Den siste tiden har vært veldig bra for han. Ting har gått fint. Prøvene er strålende, han spiser godt å han har til og med fått rekord på Kreatin som er på 110. Han går lange turer hver dag. Sender meg skrytebilder av det flotte været som ligger over Sør-Norge akkurat nå. Han er såå fornøyd! Men gleder seg veldig mye til å komme hjem. 

Jeg vil også takke alle som står bak Organdonasjon som har støttet oss hele veien. Den støtten har vært enorm for oss som pårørende og ærlig talt så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten dere. Hvis det var noe jeg lurte på eller bare trengte noen å snakke med, var telefonen alltid åpen. Det betyr veldig, veldig mye. Det kan ikke beskrives med ord hvor takkenemmelig jeg er for at dere er så gode som dere er! Tusen, tusen takk!! Forresten: har du tenkt tanken på å donere bort organene dine når du ikke er her lengre? Klikk inn på linken og få litt mer informasjon. Er det noe du lurer på? Disse menneskene er fantastiske, og svarer deg så godt de kan! 

Jeg har laget en liten video om oppholdet vårt i Oslo. En video som får tårene mine til å trille ekstra for hver gang jeg ser den. Det ligger så mye bak dette. Så masse følelser. Den første perioden var dette utrolig tungt, for han - men også for meg som pårørende. Timene under operasjonen klarer jeg nesten ikke huske, for det surret så mange tanker i hodet mitt. Jeg var redd, bekymret men også veldig glad på hans vegne for at dette ENDELIG skjedde. Jeg håper du liker videoen jeg har laget, pappa. Jeg savner deg og kan ikke vente til du kommer hjem igjen. Sist men ikke minst: Jeg er kjempe glad i deg! 

 

Dagene etter operasjonen

  • 08.04.2016, 19:21

Hvis du ikke er kjent med historien, kan du lese HER. Endelig kom telefonen vi har ventet så lenge på. Det har føltes som en evighet. AMK i Tromsø ringte og fortalte pappa at han bare måtte pakke baggen og komme seg til Rikshospitalet! Vi møtte hverandre på Evenes å tok ambulanseflyet sammen videre til Rikshospitalet hvor vi ankom 00:30. Vi fikk oss eget rom og sykepleierne her nede er utrolig hyggelige, og ikke minst veldig imøtekommende. Kaliumet i kroppen hans var litt for høyt for en transplantasjon da vi kom, men det fikk dem kontroll på i løpet av natten. I løpet av natten vi kom dit tok de veldig mange prøver, han var også i røntgen. Det ble en lang natt, og jeg tror ikke vi fikk mer enn 2-3 timer søvn den natten begge to.

Så var det klart for operasjon, men det skulle ikke stå på humøret. Det var fortsatt på topp, og han gruet seg ikke noe til operasjonen i det hele tatt. Det var mest smertene etterpå han var litt bekymret for. Klokken ble mye og sykepleierne kom for å hente han. Operasjonen skulle vare i hele fire timer, og jeg tenkte at å sitte der og vente ikke skulle være noe problem. Jeg prøvde å holde meg sterk for pappa sin del, men i det han ble sendt inn på operasjonsstuen - knakk jeg sammen. Jeg husker at jeg var veldig redd for utfallet av operasjonen og klarte selvfølgelig ikke tenke på noe annet enn det. Jeg gråt, men fikk god trøst av sykepleierne som var rundt meg. Det var ekkelt å tilbringe den første timen alene. Men heldigvis fikk jeg selskap av et søskenbarn av pappa som fikk meg til å tenke på andre ting. Han viste meg litt rundt utenfor sykehuset, litt hvordan rutene til trikken fungerer og diverse. Så Roger, tusen takk for at du holdt meg med selskap! Den støtten du ga var utrolig, og jeg er veldig takknemmelig for å ha deg der i en slik tung tid! Tusen takk til min kjære tante Torill også, som avbrøt ferien sin for å komme og være sammen med meg! Det setter jeg pris på, slik at jeg ikke hadde endt opp alene. Jeg tenker at når det skjer slike ting som dette, skal man slippe alt man har i hendene og være der for hverandre. 

De fire timene der føltes ut som flere år. Klokken gikk så sakte. Vi prøvde å ikke fokusere på klokken, men hver gang vi så på den hadde det bare gått fem minutter. Etter fire, lange, tunge timer er han endelig ferdig. Alt har gått som planlagt, altså perfekt. Nyren passet perfekt til kroppen hans. Vi fikk se han mens han lå på overvåkning, men det var ikke noe særlig. Helt ærlig så synes jeg at det er kjempe rart at folk slipper inn der rett etter en så stor operasjon, så vi var ikke der så lenge.

Dagen etter operasjonen hadde han ikke så mye smerter. Han spiste opp all frokost og middag som han hadde fått, og man skulle ikke tro at det bare var 24 timer siden han hadde vært gjennom en så stor operasjon. Vi fikk snakket veldig mye, og det var utrolig godt og se han igjen. Det føltes som en hel evighet siden sist! Àndre dagen fjernet de smerte pumpen, og han var ute å gikk i gangene! Jeg er så rørt og stolt av å se fremgangen hans. Første gangen hadde han stått ved siden av sengen selv, mens en av sykesøsteren skiftet på sengen. Da spurte han henne like gjerne om de skulle ta en dans mens de sto der sammen! Haha, det er viktig med humoren på plass!ute å gikk litt i gangene. Fysioterapeuten var innom rommet og fortalte at han kunne begynne å gå alene, for alt så veldig bra ut. Men at han fortsatt måtte ha stangen og støtte seg til, det var ingen grunn til at fysioterapeuten hang etter han når han klarte å gå selv. Terapeuten skulle komme tilbake på mandag også skal de prøve å gå til et treningsrom å få trent litt. Noe han gleder seg veldig til. I dag har han også fått fjernet sårdrenet, og håper på å få fjernet resten om ikke så alt for lenge! 

til nå har de fjernet alt fra kroppen. Han våknet og følte seg litt brisen, som kunne komme av sovetabletten han tok før han la seg i går. Dermed hadde han et lite uhell. Mens han hadde legevisitten skulle han prøve å gå, men fikk ikke foten med seg. Dermed falt han ved siden av sengen, og fikk litt smerter av det. Så derfor må han holde seg rolig i dag, og får bare gå rundt hvis han har en sykesøster i armen! Hahaha, tror han storkoser seg sammen med disse damene! Han lider hvert fall ingen nød!

Jeg deler noe du ikke visste om meg

  • 30.01.2016, 20:09

1. Jeg visste at denne dagen kom til og komme! I 2016 har jeg nemlig lært meg å like kaffe! Hvem hadde trodd det? Hvertfall ikke jeg. Jeg er ikke så stor fan av bare en kopp kaffe, med bare kaffe i. Men på jobb drikker jeg veldig mye kaffe med fløte i faktisk, det er nesten blitt en ny favoritt! 

2. Er det noe som skremmer vettet av meg, så er det krig og terror. Det var nemlig en periode for ikke så lenge siden, hvor jeg hadde alle avis-appene på telefonen min. Jeg måtte vite hva som skjedde til en HVER tid. 

3. Jeg våkner av den minste ting. Dette må være det mest irriterende punktet av alle de jeg har ramset opp til nå. Det kan for eksempel ringe på døren som er på andre siden av huset å jeg våkner av det, med mindre jeg er helt utslått selvfølgelig. Eller hvis jeg sover sammen med noen og personen skal opp før meg, er det ingen tvil at jeg våkner uansett hvor stille personen ved siden av meg prøver å være.

4. Jeg tenker veldig mye, og jeg tror det er en grunn til at jeg sliter veldig med søvn. De siste 24 timene tror jeg at jeg kun har sovet i tre timer. 

5. Jeg er et surrehue. Jeg tror den setningen der forklarte det meste. Det som er litt irriterende er at det er de viktigste tingene som går i glemmeboksen, men de som ikke er fult så viktige - forblir i hodet mitt. Haha, jeg synes det er litt flaut og innrømme, med tanke på at jeg ikke har noe å skylde på! 

6. Jeg tar stor avstand for personer jeg ikke har noe til overs for. Dette er noe nytt jeg har begynt med som fungerer ganske godt, og noe jeg gjør for at nå nekter jeg å la meg selv bli tråkket på flere ganger. Det har skjedd for ofte. Livet blir nemlig ikke noe positivt som man skal fortelle å ha slike personer der. 

7. Jeg tok nettopp ut min siste snus. Fra nå av skal jeg prøve og være snusfri, og håper for all del at det virker denne gangen. Har prøvd før, men det ble ikke særlig vellykket!

8. Jeg vurderer å bytte platform fra blogg.no til nouw.com. Jeg har hørt veldig mye positivt om nouw. Den ene tingen er at bloggere som blogger på nouw alltid forteller at de er mer opptatte av å dra hverandre opp istedet for å konkurrere om toppen. Så det har vært i tenkeboksen en god stund nå.

9. Jeg er uten tvil et forholds menneske. Jeg trivdes bedre som singel før, men det har forandret seg helt etter mitt forrige forhold. Det var jeg sikker på at singellivet, det er ikke noe for meg i det hele tatt. Jeg tror jeg kan si at på den tiden hadde jeg et av mine lykkeligste øyeblikk i livet mitt. Jeg er en håpløs romantiker også! For jeg er ganske sikker på at etter å ha sett på mine besteforeldre, kan et ekteskap vare til døden skiller oss ad. Kjærlighet ved første blikk osv.

Liker du slike innlegg? Trykk LIKER knappen nederst i innlegget. 

1248 timer i dialyse

  • 29.01.2016, 19:11

De to årene har gått så sakte, nesten altfor sakte. Spesielt når man venter på noe som er livsviktig for en. Pappa har nå vært ca. 1248 timer i dialyse, og hva slags liv er det? 7. Mars 2014 begynte pappa å pendle tre dager i uken fra Lødingen til Harstad sykehus for å gå gjennom en Hemodialyse. Det er så rart og tenke på at det er så lenge siden, med tanke på at det ikke har skjedd noe etter det. På denne datoen begynte pappa's nye hverdag, fra 08:00 - 14:00. Etter dette må han mesteparten av tiden legge seg ned å hvile for å komme seg gjennom dagen. Når jeg tenker på det så kommer jeg på hvor trist det egentlig er. Det er dette som har vært "jobben" hans i snart 2 år. 

Jeg har hørt at det er slik at de som går å venter på et organ, venter på et nytt liv. Jeg ser veldig frem til at han får telefonen fra Rikshospitalet, og selvfølgelig så håper jeg at den kommer så fort som mulig. Helst for to år siden, spør du meg! For akkurat nå lever pappa et veldig stille liv, men jeg er 1000% sikker på at det bare er for en periode. For det er viktig å ha håpet på plass! En ny nyre det kommer en dag. Det kommer til og skje en dag. Det viktigste i en tid som denne er å ha håpet oppe selvfølgelig! Men det som også er viktig er å få pappa til å føle at jeg støtter han, og som pårørende å familie så er dette ganske viktig. Siden jeg bor hjemme sammen med pappa, mener jeg det er viktig for både meg og han at jeg får et lite innblikk i hva som skjer på sykehuset. Han har nesten heller ikke noe overskudd til aktiviteter og hans allmenntilstand er OK. Kostholdet og hva han får i seg å drikke må han være veldig nøye med, men det er ikke noe problem for han siden han har hatt diabetes siden han var 11år.


Jeg har vært så heldig som har fått lov til og være med pappa på sykehuset, og herregud dialyseavdelingen på Harstad sykehus tar godt vare på alle pasientene sine! Det er nesten til å bli rørt av. Jeg gir all min respekt til dialyseavdelingen på Harstad sykehus. Uten vil! Det som er litt morsomt er at pappa sitter enten og ser på serie eller spiller et spill på Facebook, akkurat det samme som jeg gjør når jeg er på sykehuset sammen med han. Men det er jo selvfølgelig ikke bare det. Vi ler og har det kjempe morsomt sammen! Det er viktig i en sånn tid som denne. Så er det veldig spennende å få være med å se hva de gjør for å koble han både på og av dialysemaskinen. Egentlig så er hele prosessen ganske så interessant. Kanskje det blir en utdannelse innen dette yrket?

Bortsett fra å være på sykehuset og all sovingen, så ler vi mye sammen også prøver vi å få fått masse turer rundt omkring. Jeg kjente at det ble veldig vanskelig for meg å avslutte dette innlegget, så derfor gjør jeg det nå. Alt i alt så går alt fint, og vi gleder oss til telefonen fra Rikshospitalet skal komme!! Det er min største drøm akkurat nå. 

Har media også skyld i dette?

  • 28.01.2016, 17:59

Det er alltid like gøy med hyggelige tilbakemeldinger på slike innlegg som jeg skrev i går. Det er like sårende for begge sider av vektskalaen kan du lese ved å trykke på linken, om du ikke allerede har lest det. Det var noen som nevnte i kommentarfeltet at det er media som også har en stor skyld i dette, og det kan jeg kanskje si meg litt enig i. Hva tenker dere om det? Det kan kanskje være en fordel at dere har lest innlegget jeg skrev tidligere for å svare på det.

Også over til noe litt annet. Nå er vi snart inne i en ny måned i 2016. Er jeg den eneste som har tatt meg selv i å skrive 2015, isteden for 2016 forresten? Uansett, så har 2015 gått veldig fort, men sakte på samme tid. 2015 har bestått av veldig, veldig mange oppturer. Selvfølgelig har det vært nedturer også, som har vart i over lengre perioder. Men jeg velger å ikke dele de på bloggen, for å få dette innlegget rettet en positiv vei.

Jeg har fått vært med på så mye spennende! Jeg har truffet så mange herlige folk, og kastet ut de som ikke var verdt å ha i livet mitt. Jeg har fått vært med på å virkelig kjempe for alle som står på venteliste for ett nytt organ. Fått vært med på å få folk bevisste på hvor viktig Organdonasjon er. Det tar deg 3 sekunder av livet ditt, tre korte sekunder - så er man organdonor. Jeg satte i gang et stand på hjemplassen min, hvor det var overraskende mange som ville høre mer om dette. Det var overraskende mange som fylte ut donorkort. Det varmet hjertet mitt. Du kan forresten lese mer om spørsmål & svar angående organdonasjon ved å klikke på denne setningen! 



I 2015 har jeg også vokst veldig som person. Jeg har lært utrolig mye av andre, og ikke minst meg selv. Jeg har gjort ting jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg har stått sterkt når negative ting har kommet mot meg, gang på gang. Det er dette som har gjort meg til en mye sterkere person enn det jeg tidligere har vært. Så er det noe som sier meg at 2016 kommer til å bli et bra år, og jeg gleder meg allerede til å se hva dette året har å by på!

Nå skal jeg snart gjøre meg klar for jobb, selvom det er 4 timer til. Jeg har også et forhåndsskrevet innlegg som jeg regner med kommer ut i kveld, eller i morgen formiddag. Har ikke helt bestemt meg enda. 

Det er like sårende for begge sider av vektskalaen

  • 27.01.2016, 20:47

Jeg har alltid vært en av de jentene som har vokst opp med kommentarer som "fyfaen, så tynn du er! Får du ikke servert mat hjemme" eller "du vet at det ikke er noe fint å være tynn - gutter liker nemlig jenter som har former." Vel.. Jeg vil si at jeg (som altfor mange andre mennesker her i verden) har vokst opp med veldig mange komplekser når det kommer til kroppen. Enten har man en rumpe som er for stor eller for liten. Pupper som er for små eller for store. Ja, listen er lang. Dette fikk jeg kommentarer på hele tiden. Da jeg var rundt 14 til jeg ble 16-17 år gammel hadde jeg ingen former, puppene mine hadde nesten ikke vokst ut og lårene var nesten like tynne som leggene. Det var ikke snakk om at jeg kunne gå ut halvnaken som andre jenter gjør på sommeren heller. Jeg kunne spise hva som helst, når som helst. Det var ikke snakk om at jeg la på meg. Jeg er 100% sikker på at jeg kunne spist hamburger og kebab til hvert måltid i løpet av en uke, men ingenting endret seg.

Jeg var så lita å så sårbar. At jeg tok kommentarene til meg burde være en selvfølge. Skulle virkelig ønske jeg nå kunne snakke til denne lille jenta som var meg for noen år siden. Fortelle henne at hun var perfekt akkurat som hun var. At hun ikke skulle ta til seg alle de negative kommentarene. Fortelle henne at hun var så utrolig vakker akkurat sånn som hun var, og at andre sine meninger ikke hadde noe å si i det hele tatt.

Jeg vet der så mange mennesker der ute (av begge kjønn) som sliter med dette. Og jeg føler med dere! Det jeg synes er litt trist, er at det nå for tiden er nesten akseptert og greit å fortelle en person hvor "forbanna tynn" en er, at personen burde spise mer, men så blir man nesten skutt ned om man forteller en overvektig person at "du er så feit, kanskje du burde spise mindre?". Jeg mener at det sårer akkurat like mye å bli fortalt at man er så "forbanna tynn" som å bli fortalt "hvor feit" man er.

Det er ikke meningen å såre noen om det skjer. Men det som er poenget mitt er at: det finnes ingen definisjon på perfekt. For hva betyr egentlig ordet perfekt? Og hvem er det som bestemmer hva som skal være perfekt og ikke? Man må bare lære å akseptere den man er, for det finnes ikke verken en definisjon eller et fasitsvar på hva som er perfekt og ikke. Nå er jeg snart 22år, og i dag har jeg heldigvis et helt annerledes forhold til meg selv. For et par år siden fant jeg en måte å snu tankene mine på. Jeg laget meg notis-lapper som jeg klistret på speilet, hvor jeg skrev ned alt jeg synes var fint med meg selv. Til slutt tok jeg det til meg. Jeg lærte meg selv å virkelig tro på det. Det resulterte i at jeg fikk det mye bedre med meg selv, og ikke tok til meg alt det negative som måtte komme mot meg. Puppene mine er enda små forresten, men who gives a fuck. Det som betyr noe er at jeg aksepterer og liker meg selv slik som jeg er.

Til min flotte bestevenninne

  • 19.11.2015, 13:43

I dette innlegget vil jeg bare fortelle hvor utrolig stor pris jeg setter på min beste venninne, og ikke minst gratulere henne med dagen! At vi begge nå har fylt 21, er nesten ikke til og tro. Føles ut som at det ikke er så lenge siden vi pleide å springe til hverandre mitt på natten, i bare pysjamasen. Vi har kjent hverandre siden vi har små, og har vært bestevenner lenge før vi kunne prate å gå. Vi var naboer fra vi var omtrent 3-4 år til i 11års alderen, om jeg ikke tar helt feil. Vi har så utrolig mange minner. Minner som er helt fantastiske, og minner som kanskje er litt mindre fantastiske. Det som er så godt, er at jeg vet at jeg har henne uansett hva som måtte skje. Og omvendt. 
I mine øyne har hun alltid vært en stor mammadalt, spesielt i de yngre årene. Jeg husker spesielt godt en gang da vi skulle passe henne mens foreldrene hennes var på jobb. Jeg ler hver gang jeg tenker på dette. Hun ble utrolig lei seg, satte seg nederst i trappen og bare ventet på at moren skulle komme hjem igjen. Hun gråt og gråt. Jeg satt selvfølgelig sammen med henne og fortalte henne at alt kom til å ordne seg, og at hun bare skulle være her til moren kom hjem fra jobb. Vi var jo ganske små, så hun forsto kanskje ikke helt det. Men alt ordnet seg etter noen timer, og vi begynte å leke igjen. Det som var så godt var at hvis vi begge trengte noen å snakke med, så var husene våre ca. mindre enn fem minutter unna. Vi sprang til hverandre i bare pysjamasen, uansett om det var for overnatting, eller bare et "hei".

Så flyttet hun vekk fra den lille plassen vi bor på. Det føles ut som at en del av meg ble revet bort. Jeg husker at jeg gråt i flere dager til pappa fordi at hun flyttet vekk. Det å "miste" noen på den måten er helt forferdelig, spesielt om man har vært sammen hver dag i over 10 år. Men til tross for det, så har vi møttes veldig mange ganger etter det. Vi har fortsatt utrolig god kontakt, og jeg er veldig takknemmelig for at jeg får kalle henne for min eneste, fantastiske og mest trofaste bestevenn. Jeg setter utrolig stor pris på henne, og jeg bare elsker måten hun er på. Jeg vet på en måte ikke hva jeg skulle gjort uten henne som min bestevenn, for hvem skulle lyst opp dagen min? Det er ingen som kan måle seg med henne. Hvis det er en person jeg kan stole 100% på, så er det henne. Hun vet mer om meg enn noen andre. Jeg forteller henne alt og jeg vet at hun holder på mine hemmeligheter uansett hva det måtte være. Jeg er utrolig glad i deg, og jeg håper jeg får ha deg som bestevenn resten av livet mitt.

Dette bildet synes jeg passer perfekt til oss to. Det føles ut som at vi bor på hver sin side av jordkloden, selv om det bare er en liten flytur unna. Det er ikke så ofte vi får sett hverandre, om i dag. I dag skulle jeg virkelig ønsket at jeg kunne være med henne, på bursdagen hennes. Men vi holder fortsatt kontakten, og det er utrolig godt! Men jeg skulle virkelig ønske jeg kunne være å feire med deg i helgen, men det er dessverre personlige årsaker som gjør at det ikke fungerer. Men jeg gleder meg veldig til å få sett henne igjen, gi henne en god klem og verdens beste bursdagsgave! Om jeg ikke har fått uttrykket det godt nok i løpet av dette innlegget så vil jeg bare si: Gratulerer så masse med dagen, kjære Susanne. Du betyr mer enn noen andre for meg, og jeg er glad for at du er min beste venninne. Uten deg, hadde jeg ikke vært hvor jeg er i dag. Jeg setter utrolig stor pris på deg, og gleder meg vanvittig mye til å se deg igjen ♥ ♥ ♥

Redd et annet liv på fire sekunder

  • 22.10.2015, 19:22

Hei dere! Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Sortland og med lite søvn inatt kjenner jeg at kroppen er sliten og hodet er ikke helt på stasjon. Men til tross for det så klarte jeg å vri hodet mitt og svare godt på alle spørsmål. Jeg har nemlig blitt intervjuet av Vesterålsavisen i dag tidlig! Det var spennende, og veldig godt. Godt og få ut litt av følelsene, samtidig som at vi som er engasjert i organdonasjon jobber med å spre budskapet om organdonasjon.Jeg føler at jeg fikk spredt det så mye som jeg overhodet klarte, å bruke de rette ordene angående dette. Artikkelen blir lagt ut på lørdagen, nemlig på vår fantastiske "Valentines dag" 

På dette bildet under her, er det bilde av meg og min fantastiske pappa. Han er den beste som fins og han er en utrolig viktig støttespiller for meg. Han er mitt forbilde! I begynnelsen av 2013 fikk han en alvorlig sykdom. En nyresykdom. Det er skummelt å tenkte på, for dette er mer alvorlig enn det jeg noen gang hadde trodd. Dette er en av grunnene til at jeg ble engasjert i dette med organdonasjon. Fortelle videre hvor viktig det er å melde seg som donor slik at de på ventelistene kan få et lite håp. Håp om at livet kan bli som normalt igjen. Jeg tror at den følelsen de som står på ventelistene får om at Rikshospitalet har funnet et organ til dem, må være ubeskrivelig. Her hjemme er det ikke noe mer å gjøre, enn å vente på denne telefonen. 

Førstkommende lørdag er "Valentines dagen" (eller donasjonsdagen) som de fleste sikkert er mer kjent med, for Organdonasjon. Jeg er veldig glad for at jeg skal delta på dette, og det skulle egentlig bare mangle. På denne dagen vil vi jobbe med å spre budskapet om organdonasjon og få flest mulig til å tilkjennegi at de vil donere når de utsettes for en ulykke. 

En av de million grunnene til at jeg er veldig engasjert i denne saken er fordi at om for eksempel du melder deg som donor, slipper familien din å ta dette valget om det skulle forekomme en ulykke. Så om du tar dette valget selv, informerer om det og bærer dette kortet med deg, så kan det være med å redde et liv om en blir utsatt for en ulykke.

Vil du delta selv? Trykk på denne linken for meg informasjon! Har du ikke lyst til og delta, men vil få mer informasjon på stand som er rundt om i landet? Da kan du trykke her for å finne ut om det er stand i din kommune!

Bruk gjerne DEL knappen under her for å spre budskapet videre! :) 

Typisk meg

  • 20.10.2015, 22:20

Jeg har mistet tellingen på antall beklagelser jeg har kommet med på bloggen over hvor dårlig jeg er på å oppdatere dere. Jeg har hatt så stort fokus på treningen de siste to ukene, så jeg har nesten vært litt i min egen lille boble. Men i dette innlegget hadde jeg tenkt til og nevne noen punkt som er "typisk meg", eller etter å ha tittet gjennom innlegget vil jeg vel heller si fakta om meg selv. Men vi alle har vel enkelte ting som man kjenner seg igjen i og tenker "åååh, det er typisk meg!" Etter en samtale med min bestevenninne om punktene under, må jeg nesten le litt av meg selv. 

Jeg trives best i mitt eget selskap. Det er noe jeg har gjort siden jeg var liten jente. Jeg kan mye heller ligge hjemme under dyna å se en haug med serier på Netflix, enn å være ute på fest eller sånn. Det har utviklet seg sterkere de siste månedene, men tror det har veldig mye å gjøre med det at det har skjedd veldig mye i det siste. Som da har gjort at jeg bare har sperret meg litt ute fra omverden. Men det er deilig da, synes jeg! 

Jeg er veldig utålmodig. Noe som er typisk meg er at hvis jeg skal noe med noen, og de forteller meg at de er fem minutter unna. Ja, så forventer jeg at de skal være her om nøyaktig fem minutter. Hvis de ikke er her innen tiden vi avtale, kan jeg bli sur og gretten. Det er så typisk meg! Da ser jeg nesten like oppgitt ut som jeg gjør på det bildet under her. 

Ikke komfortabel nok. Hvis jeg skal spise frokost, middag, kveldsmat eller whatever.. Så må jeg alltid sitte i en rar stilling som gjør at jeg sitter på stolen, med knærne opp mot ansiktet. Haha, jeg vet ikke om jeg helt fikk til å forklare den ordentlig. Det er ikke helt så ille hvis jeg er på en offentlig plass, men om jeg er hjemme å på besøk hos noen jeg ikke er helt trygg på, så tenker jeg mer på at jeg sitter i feil stilling enn at jeg tenker på at jeg må spise maten. 

Banner ofte. Er det noe som er typisk meg er at jeg banner veldig mye når jeg ikke får til noe. Da er det som oftest ett ord som kommer ut, noe som kanskje ikke helt egner seg for bloggen. 

Avhengig av musikk. Jeg er veldig avhengig av musikk! Jeg kan ofte sitte med en ørepropp i det ene øret, og svare mens folk snakker til meg. Etter jeg er ferdig med det jeg gjør, spør jeg ofte hva de sa. Jeg fikk det nemlig ikke med meg, og får som regel ikke med meg at jeg har svart heller. Skal jeg på butikken, på trening, i buss eller bil.. alltid muskk på ørene! 

Leter i flere timer etter én bestemt ting. Jeg kan ta natt til i dag som et eksempel. Jeg hadde funnet tidenes video på Instagram og da bruker jeg som regel å like videoen for å så trykke på "innlegg du liker" inne på innstillingsknappen senere slik at jeg finner den igjen. Dette hadde jeg ikke gjort. Jeg fant ikke videoen, og jeg klarer rett å slett ikke slå meg til ro før jeg har funnet den. Sånn er det som regel med alt.

Trodde jeg skulle dø

  • 28.09.2015, 14:28

Pierced my ears for the first time 

For en fantastisk mandag det er i dag, er det ikke? I helgen gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre i hele mitt liv. Pappa, bestemor, tante og jeg var på shopping i helgen. Etter en stund hadde vi delt oss, så pappa og jeg gikk sammen. Jeg klarte å få pappa med meg inn på glitter, og så de fineste øredobbene jeg har sett i hele mitt liv. Jeg tenkte meg ikke så godt gjennom det før jeg brøt ut: pappa, jeg skal ikke ta hull i ørene? Pappa ser forskrekket på meg, og nikker forsiktig. For de som kjenner meg, vet hvor stor strekk jeg har for sprøyter, nåler etc. Jeg er livredd! Trodde jeg skulle dø. Men i helgen tråkket jeg langt over min egen komfortsone, og tok hull i ørene. Jeg har hatt lyst på det kjempe lenge, og syntes det er så fint! Men jeg har aldri turt å gjort det før. Men i en alder av 21, tenkte jeg at det var virkelig på tide å få det gjort! 

Vi gikk inn på frisørsalongen og fikk høre at de hadde ledig time om 20 minutter, å at de kunne sette meg opp da. Jeg var selvfølgelig enig, men tankene i hodet mitt surret veldig. Jeg hadde veldig lyst til og trekke meg, men var innstilt på at dette ikke kom til å bli noe problem. Noe som det heller ikke ble! Da jeg satt meg i stolen dunket hjertet mitt så utrolig fort, og jeg kjente nervene strømmet gjennom kroppen. Jeg følte meg litt latterlig etterpå som hadde vært så redd for dette, for det var ikke vondt i det hele tatt. Jeg tror jeg lo i en time etter jeg var kommet hjem. Det morsomste må være reaksjonene på folk rundt meg, blant annet moren til bestevenninna mi og tante. De trodde jeg aldri kom til å gjøre det. Men nå altså! Nå kan jeg med glede si at det blir flere hull enn bare ett på hvert øre! Nå lurer jeg bare på hvor mye nervene kommer til å ta overhånd når jeg skal ta min første tatovering, som heller ikke er så lenge til! 

Aldri fornøyd

  • 24.09.2015, 12:27

Hvor ble all blogg motivasjonen av? Hvert fall ikke her, for den har forsvunnet helt. Jeg tror det har noe med alle designene jeg har hatt til nå. Jeg blir aldri fornøyd med hvordan det ser ut. Dermed klarer jeg ikke legge 100% i bloggingen siden motivasjonen synker på bunn. Men akkurat nå er jeg veldig fornøyd med designet mitt, og håper det fortsetter sånn. Jeg skjønner ikke hvordan toppbloggerne klarer å holde på et design så lenge. Blir de aldri lei? 

Forresten, så har jeg har handlet en del på nettet i det siste og jeg gleder meg veldig til å vise det til dere! Jeg våkner automatisk av meg selv om morgenen for så å løpe ut å sjekke postkassa, men som blir like skuffet når det ikke er annet enn reklame der. For de som kjenner meg vet sikkert at jeg er en liten (stor) nellyholic, og er helt betatt av Nelly. Men denne gangen er det faktisk ikke bare fra Nelly, noe som gjør det ekstra spennende! Jeg mottok en sponsor pakke i dag som jeg skal fortelle litt mer om senere i kveld! 

Når det brenner

  • 21.09.2015, 17:26

Som dere kanskje fikk med dere i forrige innlegg, så var jeg, lillebror og mamma på åpen dag på brannstasjonen på Setermoen. Lillebror syntes det var kjempe spennende, og han har bestemt seg for å bli brannmann når han blir stor! Vi gikk gjennom forskjellige poster og så flink som lillebror er så klarte han å svare rett på alle 10 postene. Han er så flink ?

Jeg har forresten kommet hjem til Lødingen igjen, ble bare en liten helge tur hjemme. Litt synd, for savner de veldig mye allerede.. 

Hvem kan man stole på?

  • 16.09.2015, 18:24

Først vil jeg bare si at dette innlegget er ikke skrevet i dag, men for en veldig god stund siden. Jeg vet ikke om dette innlegget kommer til å bli offentliggjort, eller om det kommer til å ligge i arkivet. Fordi at det er veldig personlig. Men jeg tror det er på tide at jeg skriver om det. Det er så mange ubesvarte spørsmål. Men jeg må ta meg selv i nakken når jeg skriver dette, og publisere det når jeg er klar for det. Som dere kanskje har lagt merke til, så hadde jeg en bloggpause for en stund tilbake. Det har absolutt ikke vært lett å ikke hatt et utløp for tankene mine. Det er det arkivet i bloggen er til. Men samtidig så sliter jeg veldig med å ordlegge meg allerede kjenner jeg. Jeg vil formulere dette innlegget på en riktig måte ovenfor dere, og jeg vil absolutt ikke støte noen med dette innlegget heller. Bloggen har blitt som en dagbok for meg. En offentlig dagbok. En dagbok som alle kan lese. Men så vet man aldri hvordan mennesker reagerer på det heller. For vi mennesker reagerer veldig forskjellig. 

Helt ærlig, så trodde jeg aldri at jeg kom til å skrive dette innlegget. Eller, skrive det - ja. Publisere det - nei. Men her sitter jeg da. Innerst i kroken av sengen, dyna over meg og godt plantet ned i sengen. Hvorfor må tårene mine renne? Hvorfor må hodet mitt eksplodere av tanker? Hvordan kan det ha seg til at enkelte mennesker kan ta så mye plass i hodet vårt? Jeg sitter fortsatt igjen med mange tanker og spørsmål, som jeg enda ikke har fått svar på. Jeg har prøvd å "lurt" de som leser bloggen min en stund. Lurt dere med at alt har gått på skinner de siste månedene. Men det har de ikke, og nå er det vel på tide å legge alle kortene på bordet. På innsiden har det vært et slit. Det har vært et ork. Det har vært ubeskrivelig mange våkne netter med tårer. Men til mine venner og familie, så er jeg utrolig takknemmelig for at dere har stilt opp for meg på den måten dere har gjort. Jeg er utrolig takknemmelig for de som har støttet meg gjennom denne tiden. For den har absolutt ikke vært enkel.

For dere som kjenner meg ordentlig, vet at jeg er en jente som har opplevd en del motbakker i livet mitt. Noen mer vanskeligere og utfordrende enn andre. Men dette har gjort meg til en enda sterkere person, som ikke deler så mye å absolutt ikke åpner seg like lett for nye mennesker. For jeg har lært at det tar veldig lang tid for å finne ut hvem man egentlig kan stole på og ikke. Jeg trodde jeg hadde funnet de personene jeg kunne stole på, men så feil kan man ta. Jeg sitter igjen med masse tanker. Men samtidig så sitter jeg også igjen med tanker om at det kanskje ikke var riktig å åpne meg? At det var feil av meg å stole på disse menneskene? Dette er noe jeg angrer på at jeg har gjort. Men, hvordan skal man egentlig vite hva den riktige avgjørelsen er? Jeg har åpnet meg for mennesker jeg trodde var vennene mine. Mennesker jeg trodde kom til å være der for meg uansett hva det skulle være. Det har vært veldig hardt og tatt utrolig mye på til tider. Men dette er en god stund siden. Men det er fortsatt noe jeg tenker tilbake på en gang i blant. 

Men så på en annen måte er jeg glad for at jeg har vært gjennom dette. Jeg har kommet meg godt gjennom det. Det har på en måte gjort meg til et sterkere menneske, på et eller annet vis.

Frivillig - organdonasjon

  • 10.09.2015, 14:11

Gi litt av din tid - redd liv! 24. Oktober er donasjonsdagen i Norge. Det er en dag som er markert for å sette fokus på organdonasjon, som er en utrolig viktig organisasjon. På denne dagen stiller frivillige opp på stand over hele Norge å deler ut brosjyrer med donorkort på og svarer på spørsmål om organdonasjon. Jeg har tenkt til å stille opp som frivillig i år. Fordi at det er alt for få som har tatt stilling til hva de vil som skal skje med organene deres, og når et dødsfall inntreffer, er det vanskelig for de pårørende å ta stilling til dette. Hvis du klikker deg inn på Donasjonsdagen så kan du melde deg på, eller om du er ute etter litt mer informasjon om denne dagen. Jeg anbefaler alle å klikke seg inn, stille opp og redde liv! 

Vi har syv organer som kan doneres. i gjennomsnitt redder hver donor syv menneskeliv. Syv mennesker som får leve fordi én tok valget og fylte ut kortet før personen gikk bort. Derfor vil jeg oppfordre alle som leser dette til å i hvert fall undersøke hva organdonasjon er. Du finner link til hjemmesiden for informasjon om organisasjon HER. Donorkort kan fås hos fastlege, helsesøster, apotek eller last ned donorkort appen på telefonen din. 

Så tenker dere vel, hvorfor skal man bli donor? Hva er fordelene med dette? For det første, så står det mellom 300 - 400 pasienter på disse ventelistene for et nytt og livreddende organ. Organdonasjon er for mange en eneste utvei fra en dødelig sykdom. Det er over 10.000 nordmenn som har siden oppstarten av denne organisasjonen fått et bedre liv, eller i det tilfellet - unngått døden. Det er takket være denne behandlingsformen. En donor kan redde opptil 7 liv (!!) 

For det andre så har jeg et spørsmål til dere. Ville du takket ja til et nytt organ hvis det kunne redde livet ditt? Svaret er forhåpentligvis JA! Men organdonasjon er basert på frivillighet. Denne ordningen fungerer selvfølgelig ikke hvis ingen sier ja. En undersøkelse jeg leste på nettet sier at det faktisk er tre ganger større sjanse for at du vil trenge et nytt livreddende organ, enn at du selv blir donor. 

Til en hver tid som sagt, står det mellom 300 - 400 pasienter på venteliste i Norge. Den 31 desember 2014 sto det i alt 418 pasienter i kø. MEN det er ikke nok organer for å dekke behovet til så mange pasienter - som stadig blir større i Norge. Det er fremdeles pasienter som dør mens de venter i denne køen. Det er utrolig viktig for meg at både min pappa og alle andre som står på denne listen blir frisk å får nye organer så fort som mulig. Jeg oppfordrer alle til å si JA til organdonasjon. Slik at disse menneskene som står på disse listene får denne fantastiske beskjeden om at nye organer er påvei. For å gjøre dette kan man gå inn på organdonasjon sin side å registrere seg for så å printe ut donorkortet. Man kan også snakke med fastlegen, helsesøster eller få donorkort på apotek. Man kan også laste ned en app på telefonen som heter "donorkort". Det skal ikke mer til enn dette. Det er også VELDIG viktig å informere de nærmeste at man har blitt organdonor. 


Om meg

Iris Gjerde Lian

Hei! Mitt navn er Iris Gjerde Lian og er en 21 år gammel jente. På bloggen min kan du lese om hverdagen min, mine interesser - men viktigst av alt: pappas vei til en nyretransplantasjon all kontakt: irisgjerde@hotmail.no - kun seriøse henvendelser.

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no