hits

IRIS GJERDE LIAN

- -

KONTROLLERT AV ANGST OG DEPRESJON

  • 04.12.2017, 19:31

LA MEG SKRU TILBAKE TIDEN TIL 2012 

Dette året skjedde noe som endret meg som menneske, og synet på alle andre mennesker. (Jeg håper på forståelse om at jeg enda ikke er klar til å fortelle historien til offentligheten, selv om noen kanskje forstår det av å lese teksten). Jeg går gjennom angst og en dyp depresjon, hvor jeg i tillegg ikke tar vare på kroppen min overhodet. Jeg har det veldig tungt, og føler meg ganske alene. Det sterkeste øyeblikket jeg husker er at fargene på ett eller annet vis begynte å forsvinne, fra da jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Det å stå opp ble etterhvert også ganske vanskelig. Det går flere uker og jeg stiller meg selv spørsmål som: Er det slik det skal være? Hvordan skal jeg klare å holde ut? Hva om jeg aldri blir bedre? Ender livet mitt her? Humøret mitt blir stadig dårligere og tanken på skole er noe jeg blir sliten av. Jeg hadde skrevet et A4-ark om følelsene mine og om hendelsen, skrev det ut, tok det med meg til legen, sa ingenting og ga det til ham. Han leste første avsnitt og gråt. Jeg husker det så godt. Han henviste meg videre til psykolog, men angsten ble for stor. Jeg kom meg ingen vei. Jeg dro ikke, men betalte heller fakturaen for de to timene han hadde satte meg opp på. 

Samtidig som denne depresjonen og angsten tok kontroll over livet mitt, begynte jeg også å slite med maten. Maten er min verste fiende. Jeg har så stor respekt til folk som sliter med mat, for det er faen meg ikke lett. Unnskyld ordbruket. Men det er ikke det. Jeg føler meg ikke bra nok i min egen kropp. Ikke god nok, rett og slett. Jeg ble akutt kvalm hver gang jeg hørte ordene "frokost, lunsj, middag og kvelds". Dette begynte å slite på psyken mer og mer, og det å dra til andre på besøk var noe jeg fryktet. Frykten for at de skulle invitere meg hjem, servere mat og at jeg ikke klarte å takke nei. For det er frekt, er det ikke? Men bare for og få det sagt, så kastet jeg aldri opp maten. Det er veldig viktig for meg å fortelle, for det er en del folk som har trodd at det har skjedd. Jeg har fått høre av venner/familie at noen har spurt de spørsmålet, så der er svaret på det. Nei, jeg kastet ikke opp maten. Kjæresten min passet utrolig godt på meg å han hjalp meg veldig. Han kunne sitte ved siden av meg i timesvis mens jeg prøvde å få i meg den ene brødskiven. Han sto opp midt på natten hvis jeg var sulten, ordnet meg noe å spise, holdt seg våken til jeg hadde spist opp å sovnet. Det er jeg ganske sikker på at har noe med å gjøre at jeg har blitt bedre i dag. Han viste meg så godt at han brydde seg.

Noen år gikk.. På denne tiden var jeg utrolig avhengig av kjæresten min, som i dag er min samboer. Han dro på ett opptak og ingen av oss var sikker på hvor lenge han skulle være. Han fikk begrenset telefonbruk, og ingenting var greit for min del. Etter og ha vært sammen hver dag i nesten to år til å ikke se han på lenge, taklet jeg ikke. Jeg gråt, gråt og gråt. Stefaren min oppdaget det, fortalte det til min mor og jeg åpnet meg for henne. Om det forferdelige som hadde skjedd en dag i Juni i 2012. Det var utrolig tungt, men også en utrolig lettelse. Forståelsen og støtten de ga meg vil jeg ikke bytte bort mot noe som helst i hele verden. Den dag i dag er jeg veldig glad for at kjæresten reiste vekk, for hvis ikke - tror jeg ikke jeg hadde klart å åpnet meg for andre enn han.

ÅRET ER NÅ 2017

Jeg føler meg på bedringens vei. Denne reisen har vært tung, hjerteskjærende og deprimerende. Men den har også bestått av smil, tårer og lykke. Jeg føler at jeg har bekjempet både angsten og depresjonen så hardt at det nesten ikke er krefter igjen. Jeg klarer nå å gå inn i butikken, være blant ukjente folk og gjøre ting jeg ikke klarte tidligere, alene. Jeg merket tidligere at alle fargene som forsvant, kom tilbake. Jeg så de fra jeg sto opp, til jeg la meg. Humøret mitt ble bedre og tanken på jobb gjør meg nå ikke sliten. Maten er heller ikke et så stort problem for meg som det tidligere har vært. Det at jeg angrer på at jeg ikke åpnet meg for familien min tidligere, er ingenting å gjøre med. Men jeg skulle virkelig ønske at jeg gjorde det. Jeg var livredd. Livredd for at de skulle bli skuffet over meg, selv om det som skjedde ikke var min feil.

Jeg vil fortelle dere litt om hvilken situasjon jeg har vært i, for jeg vet hvor mange det er der ute som sliter. Hvis du er én av de, snakk med noen. Det kan være en venn, en voksen i familien som du har tillit til, om du går på skolen så snakk med en rådgiver eller helsesøster. Et annet alternativ er også fastlegen eller Helsestasjon for ungdom. Hvis du absolutt ikke vil snakke med noen er det få ting man kan gjøre på egen hånd, som og for eksempel finne på ting og være mer i aktivitet. Skriv ned en liste med ting som gjør deg i bedre humør, og se på den når du har det tungt. 

Noe som påvirket meg veldig da jeg hadde det tungt, var de negative tankene mine. Det var slitsomt og gjøre at man blir irritert og trist. Kanskje noe merkelig, men jeg trente på å finne ut av de negative tankene mine, og etter hvert øvde jeg meg på å finne mer positive tanker. Jeg fikk mer å se frem til. Jeg vil legge til en artikkel her som hvordan man kan takle negative tanker og følelser og en artikkel om hva som kan hjelpe hvis du strever med depresjon.


sender en god mandag's klem til alle dere som ikke har det så greit. 

7 Kommentarer

livetmitt93

04.12.2017 kl. 19:39
<3 trist og lese, jeg håper ting ordner seg:)

Iris Gjerde Lian

05.12.2017 kl. 10:31
livetmitt93: <3

wenchepia

04.12.2017 kl. 19:40
Så bra du har det bedre nå <3 åpenhet e viktig ja:)

Iris Gjerde Lian

05.12.2017 kl. 10:31
wenchepia: <3

Ann kristin

05.12.2017 kl. 10:49
Dadda e vældig gla i dæ❤️❤️❤️

Iris Gjerde Lian

05.12.2017 kl. 10:56
Ann kristin: Veldig glad i dæ også <3 <3

Therese

05.12.2017 kl. 13:42
Gla i dæ 💓

Iris Gjerde Lian

05.12.2017 kl. 13:45
Therese: Gla i dæ og <3

Skriv en ny kommentar

Om meg

Iris Gjerde Lian

Hei! Mitt navn er Iris Gjerde Lian og er en 21 år gammel jente. På bloggen min kan du lese om hverdagen min, mine interesser - men viktigst av alt: pappas vei til en nyretransplantasjon all kontakt: irisgjerde@hotmail.no - kun seriøse henvendelser.

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no