hits

KONTROLLERT AV ANGST OG DEPRESJON

LA MEG SKRU TILBAKE TIDEN TIL 2012 

Dette ret skjedde noe som endret meg som menneske, og synet p alle andre mennesker. (Jeg hper p forstelse om at jeg enda ikke er klar til fortelle historien til offentligheten, selv om noen kanskje forstr det av lese teksten). Jeg gr gjennom angst og en dyp depresjon, hvor jeg i tillegg ikke tar vare p kroppen min overhodet. Jeg har det veldig tungt, og fler meg ganske alene. Det sterkeste yeblikket jeg husker er at fargene p ett eller annet vis begynte forsvinne, fra da jeg str opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Det st opp ble etterhvert ogs ganske vanskelig. Det gr flere uker og jeg stiller meg selv sprsml som: Er det slik det skal vre? Hvordan skal jeg klare holde ut? Hva om jeg aldri blir bedre? Ender livet mitt her? Humret mitt blir stadig drligere og tanken p skole er noe jeg blir sliten av. Jeg hadde skrevet et A4-ark om flelsene mine og om hendelsen, skrev det ut, tok det med meg til legen, sa ingenting og ga det til ham. Han leste frste avsnitt og grt. Jeg husker det s godt. Han henviste meg videre til psykolog, men angsten ble for stor. Jeg kom meg ingen vei. Jeg dro ikke, men betalte heller fakturaen for de to timene han hadde satte meg opp p. 

Samtidig som denne depresjonen og angsten tok kontroll over livet mitt, begynte jeg ogs slite med maten. Maten er min verste fiende. Jeg har s stor respekt til folk som sliter med mat, for det er faen meg ikke lett. Unnskyld ordbruket. Men det er ikke det. Jeg fler meg ikke bra nok i min egen kropp. Ikke god nok, rett og slett. Jeg ble akutt kvalm hver gang jeg hrte ordene "frokost, lunsj, middag og kvelds". Dette begynte slite p psyken mer og mer, og det dra til andre p besk var noe jeg fryktet. Frykten for at de skulle invitere meg hjem, servere mat og at jeg ikke klarte takke nei. For det er frekt, er det ikke? Men bare for og f det sagt, s kastet jeg aldri opp maten. Det er veldig viktig for meg fortelle, for det er en del folk som har trodd at det har skjedd. Jeg har ftt hre av venner/familie at noen har spurt de sprsmlet, s der er svaret p det. Nei, jeg kastet ikke opp maten. Kjresten min passet utrolig godt p meg han hjalp meg veldig. Han kunne sitte ved siden av meg i timesvis mens jeg prvde f i meg den ene brdskiven. Han sto opp midt p natten hvis jeg var sulten, ordnet meg noe spise, holdt seg vken til jeg hadde spist opp sovnet. Det er jeg ganske sikker p at har noe med gjre at jeg har blitt bedre i dag. Han viste meg s godt at han brydde seg.

Noen r gikk.. P denne tiden var jeg utrolig avhengig av kjresten min, som i dag er min samboer. Han dro p ett opptak og ingen av oss var sikker p hvor lenge han skulle vre. Han fikk begrenset telefonbruk, og ingenting var greit for min del. Etter og ha vrt sammen hver dag i nesten to r til ikke se han p lenge, taklet jeg ikke. Jeg grt, grt og grt. Stefaren min oppdaget det, fortalte det til min mor og jeg pnet meg for henne. Om det forferdelige som hadde skjedd en dag i Juni i 2012. Det var utrolig tungt, men ogs en utrolig lettelse. Forstelsen og sttten de ga meg vil jeg ikke bytte bort mot noe som helst i hele verden. Den dag i dag er jeg veldig glad for at kjresten reiste vekk, for hvis ikke - tror jeg ikke jeg hadde klart pnet meg for andre enn han.

RET ER N 2017

Jeg fler meg p bedringens vei. Denne reisen har vrt tung, hjerteskjrende og deprimerende. Men den har ogs besttt av smil, trer og lykke. Jeg fler at jeg har bekjempet bde angsten og depresjonen s hardt at det nesten ikke er krefter igjen. Jeg klarer n g inn i butikken, vre blant ukjente folk og gjre ting jeg ikke klarte tidligere, alene. Jeg merket tidligere at alle fargene som forsvant, kom tilbake. Jeg s de fra jeg sto opp, til jeg la meg. Humret mitt ble bedre og tanken p jobb gjr meg n ikke sliten. Maten er heller ikke et s stort problem for meg som det tidligere har vrt. Det at jeg angrer p at jeg ikke pnet meg for familien min tidligere, er ingenting gjre med. Men jeg skulle virkelig nske at jeg gjorde det. Jeg var livredd. Livredd for at de skulle bli skuffet over meg, selv om det som skjedde ikke var min feil.

Jeg vil fortelle dere litt om hvilken situasjon jeg har vrt i, for jeg vet hvor mange det er der ute som sliter. Hvis du er n av de, snakk med noen. Det kan vre en venn, en voksen i familien som du har tillit til, om du gr p skolen s snakk med en rdgiver eller helsesster. Et annet alternativ er ogs fastlegen eller Helsestasjon for ungdom. Hvis du absolutt ikke vil snakke med noen er det f ting man kan gjre p egen hnd, som og for eksempel finne p ting og vre mer i aktivitet. Skriv ned en liste med ting som gjr deg i bedre humr, og se p den nr du har det tungt. 

Noe som pvirket meg veldig da jeg hadde det tungt, var de negative tankene mine. Det var slitsomt og gjre at man blir irritert og trist. Kanskje noe merkelig, men jeg trente p finne ut av de negative tankene mine, og etter hvert vde jeg meg p finne mer positive tanker. Jeg fikk mer se frem til. Jeg vil legge til en artikkel her som hvordan man kan takle negative tanker og flelser og en artikkel om hva som kan hjelpe hvis du strever med depresjon.


sender en god mandag's klem til alle dere som ikke har det s greit. 

11 kommentarer

<3 trist og lese, jeg hper ting ordner seg:)

S bra du har det bedre n <3 penhet e viktig ja:)

Dadda e vldig gla i d❤️❤️❤️

Ann kristin: Veldig glad i d ogs <3 <3

Gla i d 💓

Kjre deg, dette var vondt lese.

Sender deg en varm klem <3

Monicha Winther: <3 klem tilbake

jeg fikk trer i ynene av lese dette. Jeg leste alt men vet ikke hva jeg skal si. all respekt til deg som deler, masse lykke til videre. jeg hper du ser hvor sterk du er!<3

Skriv en ny kommentar