hits

desember 2017

VINNEREN ER..

Dagene mellom hvert innlegg begynner og bli ganske mange, men beklager veldig for det! I helgen har jeg vrt opptatt med feire samboeren min sin bursdag, noe som var veldig koselig! Tenkte jeg kunne komme med ett litt utfyldigere innlegg om det i morgen. For akkurat n er jeg p tur til jobb, og prver ut blogging via mobil.

Jeg har forresten trukket en vinner av konkurransen jeg hadde, i samarbeid med Caseapp. Jeg scrollet tilfeldig opp og ned i kommentarfeltet, stoppet p vinneren. Gratulerer s mye, Maiken! Du blir kontaktet p mail og fr et valgfritt deksel fra Caseapp🎉

JEG KAN G GJENNOM DET IGJEN OG OVERLEVE

Frst og fremst vil jeg bare si at jeg er s utrolig takknemlig for alle kommentarer og meldinger jeg fikk angende innlegget om "kontrollert av angst og depresjon". Jeg blir s rrt av mennesker alts! Dette er vel det mest personlige jeg noen sinne har skrevet p bloggen, og at det fikk s mye positiv respons hadde jeg egentlig ikke sett for meg. Jeg hadde heller ikke sett for meg at jeg kom til og publisere noe slikt, men etter hvert s jeg ble mer komfortabel - flte jeg det var greit f det ut. Det har vrt mange sprsml angende situasjonen, alt fra bekjente til venner som har stilt sprsml. Jeg vet at det dessverre er mange som ikke har det s greit, og jeg hper virkelig de leste innlegget mitt.

Jeg har ftt flere henvendelser fra andre mennesker som ikke har det s greit. Mennesker som virkelig sliter med livet, og lurte p hvordan jeg kom meg opp av den fordmte kjelleren. Vel, det tok meg tid. Lang tid. Jeg flte at jeg kjempet s hardt at det fles som at jeg er tom for krefter. Depresjon og angst (uansett grad) er ikke noe man skal kdde med. Det er s, s, s alvorlig. En person som sliter med depresjon tenker ikke slik for moro skyld, for store deler av denne "sykdommen" bestr av ikke vite at slik man tenker ikke er usunt. Er du prrende? Forst sykdommen. Det er det frste du kan gjre for hjelpe. Ikke vite hva det er, men forst. Gjr du dette, kan du forst hva den gjr med tankene og flelsen til den personen som er deprimert. 

Dette temaet fler jeg at jeg aldri fr snakket nok om, men nok for en stund. Det skrive om dette og disse flelsene, fr meg til og tenke tilbake p tiden jeg hadde denne sykdommen. Jeg bare hper p at dere som ikke har det greit, snakker med noen, spr sprsml eller gjr noe som fr dere i bedre humr. For uansett hvor ille det var, lrte jeg noe om meg selv. Jeg lrte at jeg kan g gjennom noe slikt igjen, og overleve.

SPRYTENE GJORDE HAN BLIND

Processed with VSCO with a5 preset

I gr hadde jeg rett og slett ikke tid til og skrive noen innlegg. Jeg tilbrakte nesten hele dagen p sykehuset sammen med pappa. Han fikk en spryte i hvert ye, slik at han skal f bedre syn. (Denne idiotiske diabetesen har delagt s mye). Dette er ikke for pyser, s dette er ikke for deg, Iris - sa han. Det har han helt rett i. Jeg hadde aldri ligget vken med kun noen drper bedvelse, for at noen skulle stikke en spryte i yet mitt. Aldri i livet alts. Jeg hadde bedt om full narkose og jeg skulle ikke vknet fr flere timer etterp, for s pysete er jeg. 

Etter hvert som han ble ferdig, s han ingenting. Fikk han en melding, var det noen som skrev til han p Snapchat kom det fra han: Iris, hva i all verden str her??😂  mtte dermed lese alt av meldinger han fikk, noe som var litt morsomt. Det er jo selvflgelig ikke morsomt at han ikke ser noe, men hele settingen er bare komisk. 

S en utrolig stor gladnyhet til meg! Jeg ordnet passet mitt i gr. Selv om jeg s mer kriminell ut p det nye bildet enn det forrige, er jeg s glad for at jeg kan f det allerede neste lrdag. Det vil si at n er det ingenting som kan stoppe meg fra og dra til London sammen med samboeren min! N begynner reisefeberen min komme, og det er s vidt jeg fr sove om natten. Har aldri vrt i England fr, s jeg gleder meg som en liten unge! 

56 R GAMMEL STR JEG I K FOR LIVET

Jeg har ftt utrolig mange sprsml angende dette med nyresvikt, hvordan det var for meg som prrende, tiden etter operasjonen og slike ting. Noen av sprsmlene er fra folk som sitter i samme situasjon som det min pappa gjorde. Jeg tenkte lage et innlegg hvor jeg svarer p noen av disse sprsmlene. 

Hvor lenge gikk faren din i dialyse fr telefonen om ny nyre kom?
Litt over 2 r. Han begynte pendle 3 ganger i uken fra Ldingen til Harstad (som er en reisetid p 1.5 time per vei) for g gjennom dialysen. P denne tiden snakket vi veldig mye om flytte til Harstad, slik at han slapp pendlingen. 

M man ha donorkortet? eller er det nok at de nrmeste vet at man vil vre donor?
Det er ikke slik at man m ha dette kortet. En samtale er med dine nrmeste er som regel det viktigste. Men fyll ut donorkortet, ha det i pengeboken s har du det der til en hver tid. 

En ordning som register skulle vi hatt i Norge. Vet du hvorfor vi ikke har det?
Dette sprsmlet tror jeg m vre det mest stilte p Stiftelsen Organdonasjon sine nettsider. De beskriver grunnen p en ordentlig og bedre mte enn jeg kunne gjort, s svaret p det sprsmlet kan du lese
her

Jeg snakket med noen fra USA for en stund tilbake siden. De viste meg frerkortet sitt, der jeg la merke til et lite hjerte p kortet. Jeg spurte hva det var, og personen svarte "jeg er organdonor" svarte personen. Dette skulle vi ogs hatt!
Dette er jeg for svidt enig i. Men Stiftelsen Organdonasjon har ogs svart p dette sprsmlet p deres nettside som du kan lese
her.

Hvor kan jeg finne intervjuet deres hvor dere gjestet God Morgen Norge? Kan du linke?
Intervjuet finner du
her :-)

Processed with VSCO with a5 preset

Hvordan var ventingen p sykehuset, mens din far ble operert?
Jeg hadde egentlig ikke lyst til ta med dette sprsmlet, fordi at dette er noe av det verste jeg har opplevd. Ventingen. Jeg fulgte han helt til dren til operasjonssalen, men fikk s klart ikke vre med inn. Da han ble trillet inn, fant jeg nrmeste toalett, satte meg der og satt der i n time. Jeg grt, grt og grt. Fr vi reiste tenkte jeg ikke noe over hvordan det kom til bli nr han ikke var der, noe jeg er glad for. Det hadde skremt vettet av meg. Ventingen var tung. Heldigvis kom sskenbarnet til pappa og holdt meg med selskap, og uten han der og da - vet jeg helt rlig ikke om jeg hadde klart "holde meg i skinnet". Men sykepleierne var s hyggelig og passet utrolig godt p meg til sskenbarnet hans kom. 

Jeg str i k. 56 r gammel. Ung alder enda spr du meg, hehe. Men kan du forklare litt hvordan det var etter operasjonen? Hadde han mye vondt?
Dagene etter operasjonen er det en del som har spurt om. Heldigvis har jeg skrevet et helt langt innlegg om dette, som du kan finne ved trykke
her

Du burde vre stolt av deg selv. Uten tvil. Har du noen gang tenkt p det? 
Jeg tenker at uansett hvordan resultatet av om jeg hadde donert eller ikke, s er jeg stolt av meg selv. Jeg er veldig stolt av meg selv som i det hele tatt tenkte tanken p gjennomfre det, for det tror jeg ikke (uten vite sikkert) er mange som hadde gjort. Uken fr jeg fikk svaret husker jeg at jeg tenkte: om en uke har jeg gjort alt jeg kan for at pappa skal f det bedre, det er jeg stolt av. Jeg er ung. Jeg er bare 21 r (p den tiden). For meg har dette bare vrt en selvflge hele veien, kunne hjelpe han. Det er nemlig en egenskap jeg har som jeg setter utrolig pris p, at jeg er veldig omtenksom nr det kommer til andre mennesker. 

Hvordan gr det med din far i dag?
Etter operasjonen gikk prvene veldig mye opp og ned, og dermed ble han sendt tre ganger i lpet av ca. 6 mneder til Rikshospitalet p biopsi. Sykehuset i Harstad bekreftet senere at det var en begynnelse p en avsttning, noe som ikke er bra for mottaker. Etter utallige sykehus besk fikk han medisin mot dette, og utfallet ble en skadet nyre. Men det beste av alt akkurat n, er at han er frisk ♥

KONTROLLERT AV ANGST OG DEPRESJON

LA MEG SKRU TILBAKE TIDEN TIL 2012 

Dette ret skjedde noe som endret meg som menneske, og synet p alle andre mennesker. (Jeg hper p forstelse om at jeg enda ikke er klar til fortelle historien til offentligheten, selv om noen kanskje forstr det av lese teksten). Jeg gr gjennom angst og en dyp depresjon, hvor jeg i tillegg ikke tar vare p kroppen min overhodet. Jeg har det veldig tungt, og fler meg ganske alene. Det sterkeste yeblikket jeg husker er at fargene p ett eller annet vis begynte forsvinne, fra da jeg str opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Det st opp ble etterhvert ogs ganske vanskelig. Det gr flere uker og jeg stiller meg selv sprsml som: Er det slik det skal vre? Hvordan skal jeg klare holde ut? Hva om jeg aldri blir bedre? Ender livet mitt her? Humret mitt blir stadig drligere og tanken p skole er noe jeg blir sliten av. Jeg hadde skrevet et A4-ark om flelsene mine og om hendelsen, skrev det ut, tok det med meg til legen, sa ingenting og ga det til ham. Han leste frste avsnitt og grt. Jeg husker det s godt. Han henviste meg videre til psykolog, men angsten ble for stor. Jeg kom meg ingen vei. Jeg dro ikke, men betalte heller fakturaen for de to timene han hadde satte meg opp p. 

Samtidig som denne depresjonen og angsten tok kontroll over livet mitt, begynte jeg ogs slite med maten. Maten er min verste fiende. Jeg har s stor respekt til folk som sliter med mat, for det er faen meg ikke lett. Unnskyld ordbruket. Men det er ikke det. Jeg fler meg ikke bra nok i min egen kropp. Ikke god nok, rett og slett. Jeg ble akutt kvalm hver gang jeg hrte ordene "frokost, lunsj, middag og kvelds". Dette begynte slite p psyken mer og mer, og det dra til andre p besk var noe jeg fryktet. Frykten for at de skulle invitere meg hjem, servere mat og at jeg ikke klarte takke nei. For det er frekt, er det ikke? Men bare for og f det sagt, s kastet jeg aldri opp maten. Det er veldig viktig for meg fortelle, for det er en del folk som har trodd at det har skjedd. Jeg har ftt hre av venner/familie at noen har spurt de sprsmlet, s der er svaret p det. Nei, jeg kastet ikke opp maten. Kjresten min passet utrolig godt p meg han hjalp meg veldig. Han kunne sitte ved siden av meg i timesvis mens jeg prvde f i meg den ene brdskiven. Han sto opp midt p natten hvis jeg var sulten, ordnet meg noe spise, holdt seg vken til jeg hadde spist opp sovnet. Det er jeg ganske sikker p at har noe med gjre at jeg har blitt bedre i dag. Han viste meg s godt at han brydde seg.

Noen r gikk.. P denne tiden var jeg utrolig avhengig av kjresten min, som i dag er min samboer. Han dro p ett opptak og ingen av oss var sikker p hvor lenge han skulle vre. Han fikk begrenset telefonbruk, og ingenting var greit for min del. Etter og ha vrt sammen hver dag i nesten to r til ikke se han p lenge, taklet jeg ikke. Jeg grt, grt og grt. Stefaren min oppdaget det, fortalte det til min mor og jeg pnet meg for henne. Om det forferdelige som hadde skjedd en dag i Juni i 2012. Det var utrolig tungt, men ogs en utrolig lettelse. Forstelsen og sttten de ga meg vil jeg ikke bytte bort mot noe som helst i hele verden. Den dag i dag er jeg veldig glad for at kjresten reiste vekk, for hvis ikke - tror jeg ikke jeg hadde klart pnet meg for andre enn han.

RET ER N 2017

Jeg fler meg p bedringens vei. Denne reisen har vrt tung, hjerteskjrende og deprimerende. Men den har ogs besttt av smil, trer og lykke. Jeg fler at jeg har bekjempet bde angsten og depresjonen s hardt at det nesten ikke er krefter igjen. Jeg klarer n g inn i butikken, vre blant ukjente folk og gjre ting jeg ikke klarte tidligere, alene. Jeg merket tidligere at alle fargene som forsvant, kom tilbake. Jeg s de fra jeg sto opp, til jeg la meg. Humret mitt ble bedre og tanken p jobb gjr meg n ikke sliten. Maten er heller ikke et s stort problem for meg som det tidligere har vrt. Det at jeg angrer p at jeg ikke pnet meg for familien min tidligere, er ingenting gjre med. Men jeg skulle virkelig nske at jeg gjorde det. Jeg var livredd. Livredd for at de skulle bli skuffet over meg, selv om det som skjedde ikke var min feil.

Jeg vil fortelle dere litt om hvilken situasjon jeg har vrt i, for jeg vet hvor mange det er der ute som sliter. Hvis du er n av de, snakk med noen. Det kan vre en venn, en voksen i familien som du har tillit til, om du gr p skolen s snakk med en rdgiver eller helsesster. Et annet alternativ er ogs fastlegen eller Helsestasjon for ungdom. Hvis du absolutt ikke vil snakke med noen er det f ting man kan gjre p egen hnd, som og for eksempel finne p ting og vre mer i aktivitet. Skriv ned en liste med ting som gjr deg i bedre humr, og se p den nr du har det tungt. 

Noe som pvirket meg veldig da jeg hadde det tungt, var de negative tankene mine. Det var slitsomt og gjre at man blir irritert og trist. Kanskje noe merkelig, men jeg trente p finne ut av de negative tankene mine, og etter hvert vde jeg meg p finne mer positive tanker. Jeg fikk mer se frem til. Jeg vil legge til en artikkel her som hvordan man kan takle negative tanker og flelser og en artikkel om hva som kan hjelpe hvis du strever med depresjon.


sender en god mandag's klem til alle dere som ikke har det s greit. 

UKEN SOM VAR

Beklager s mye for at jeg ikke har skrevet noen innlegg de to siste dagene. Jeg har rett slett ikke hatt tid og mulighet p grunn av jobb. Den kommende uken har jeg en del fri, og de dagene skal brukes til skrive ekstra gode, formulerte innlegg til bloggen!

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Ukens tanke: Denne uken har jeg egentlig tenkt ganske mye p kanskje ta ut p-staven min, ikke for at jeg skal bli gravid eller noe snt. Grunnen til det er at jeg fler jeg er blitt et vandrende monster, rett og slett. I det ene yeblikket er alt perfekt og alt er snn som det skal vre. I det andre yeblikket s bygger det seg en skikkelig blanding mellom irritabilitet og nedstemthet i kroppen min. Jeg prver kontrollere det s godt jeg kan, men det er enklere sagt enn gjort. Samtidig s er p-staven det mest fornuftige jeg har brukt pengene mine p, pluss at det er mye bedre enn pillene.. S, med tanken p det s er jeg vel egentlig like langt.

Ukens nedtur: M vre samme som ukens tanke. Det har pvirket meg og kjresten min utrolig mye. Det er ikke gy i det hele tatt. 

Ukens opptur: Generelt sett s har jeg hatt en veldig fin uke. Ukens opptur m vel vre da jeg tilbrakte dagen med kjresten hvor vi var og handlet julepynt, var p kaf bare koste oss resten av dagen oss to. Den andre oppturen er at vi hadde besk, spiste taco, spilte kort og tok noen l. Det var ogs veldig koselig!

Processed with VSCO with a5 preset

Ukens sang: Har dere sett Stranger Things eller Peaky Blinders? Intro-sangen til disse sangene har jeg hrt nr jeg tar bussen frem og tilbake p jobb. Ganske random, men de er ganske fengende av en eller annen merkelig grunn. 

Ukens "jeg gleder meg": Til London, uten tvil. N er det snart bare en mned igjen til vi reiser! Men det er bare et lite problem, passet mitt har gtt ut p dato.  Siden jeg aldri reiser og sist jeg var i utlandet var vel p klassetur i tiende? Passet M kommer fr vi reiser, hvis ikke tror jeg at hjertet mitt knuses og jeg blir liggende inne grine meg ihjel i hele januar. 

Ukens "i did it": Dette m vre at jeg kom meg p trening, uten tvil. Jeg har kviet meg for treningen i over ett halvt r og bare vrt sttte medlem p Stamina, men det endres n. Synes det er kjempe gy vre sammen med samboeren p trening, hvor vi kan presse hverandre litt og snt.
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset

♥ hvordan har deres uke vrt?

Minner om at jeg har en Giveaway som du kan lese om her